Svenske medier og politikere klør seg i hodet etter at en måling viste at alternative medier som Fria Tider, Avpixlat og Nyheter Idag hadde like stor spredning i sosiale medier som statskringkastningen Sveriges Television (SVT) og Sveriges Radio (SR) – nabolandets svar på NRK – i forbindelse med dobbeltdrapet på IKEA.
Omtrent samtidig viste en måling at det av etablissementet avskydde partiet Sverigedemokratene (SD) var blitt landets største parti med 25,2 prosents oppslutning. Hodekløen ble verre.
Hvordan ble det slik?
I en artikkel i Expressen svarer tidligere politiker for Folkepartiet og nå ansatt i den markedsliberale tenketanken Johan Ingerö med en analyse som passer vel så godt på norske medier.
Det store medienes venstretilt er i ferd med å fjerne dem fra store deler av folket.
Svenske medier er frenetisk opptatt av spørsmålet: hvorfor påvirkes ikke SD av alle medias negative oppslag?
Hur kan ett parti ha företrädare som slåss på gator, festar loss med porrmoguler, spelar in och rensar ut varandra samt skriver rasistiska gräsligheter på nätet utan att förlora väljare? Inget annat parti hade fixat detta. Hur, undrar mediesverige frustrerat, kan man fylleköra dag ut och dag in i mötande fil utan att ens få en repa i lacken?
Ingerö svarer enkelt: det er fordi de som er partiets målgruppe har sluttet å lese, høre og se på disse medienes nyheter. Og i den grad de gjør, så tror de ikke på dem.
Den svenske journaliststanden sliter for øvrig med et generelt troverdighetsproblem. I 2012 viste en undersøkelse fra SOM-instituttet ved Gøteborgs universitet om folks tillit til ulike yrkesgrupper at svenske journalister havnet helt på bånn. Bare 24 prosent har tillit til journalister.
Men Ingerös svar støttes også av en studie byrået Novus foretok på oppdrag av SVT, som skulle måle velgernes tillit til dekningen av valget i 2014. Studien viste at en stor del av SDs velgere ikke stoler på den statlige kringkasteren.
– Dette begynner å få konsekvenser, skriver han:
Härom veckan rapporterade SVT att SD-nära nyhetssajter som Fria Tider, Avpixlat och Nyheter Idag fick lika stor spridning som SVT och SR i samband med Ikea-morden. Tiden när bloggar bara var irriterande myggor runt mediehusens huvuden känns plötsligt väldigt avlägsen.
Ingerö mener at det skjer to ting. Om SDs velgere fjerner seg fra de etablerte mediene, fjerner de statlig finansierte SVT og SR seg, bevisst eller ikke, fra store deler av folket. Og det omfatter ikke bare SD-velgere, men borgerlige velgere også.
Han viser blant annet til de svært spesielle rekrutteringsvalgene SVT og SR gjør:
På SVT har man helt nyligen anställt vänsterunderhållaren Behrang Miri (som tidigare försökt bannlysa Tintin från Kulturhuset) för att ”arbeta med mångfalden” på SVT. Vi som känner till begreppen vet vad det innebär. Han ska fälla dom över vilka som syns i tv – utifrån hudfärg, inte nyhetsvärde. Han ska agera språkpolis gentemot journalister som uttrycker sig ”fel”.
Kort innan meddelade SVT att identitetsaktivisten Lina Thomsgård, som grundat Rättviseförmedlingen nu anställs som programledare. En rekrytering i samma anda som orsakade den utskällda granskningen av ”vita bolag”.
Og dette er regelen, ikke unntaket, fortsetter Ingerö.
Detta är inga undantag, utan tvärtom SVT-vardag. När den liberala debattören Johan Norberg gjorde en globaliseringsdokumentär för självaste BBC vägrade SVT visa den. Däremot fick Gina Dirawi, som spridit myter om judar på nätet, nyligen ett eget program om Israel. Även Michael Moore-filmer och insmickrande porträtt av Fidel Castro hamnar i tablån snabbare än någon kan säga ”Granskningsnämnden”. När SVT granskade den svenska apoteksreformen talade reportern om ”riskkapitalister som flockades kring avregleringsgrytorna” och påstod (felaktigt) att apoteken ”satsar på smink i stället för läkemedel”.
Som pressesjef for Kristdemokratenes leder Göran Hägglun og i ulike yrkesroller har Ingerö vært i kontakt med SVT/SR i en årrekke og konstaterer at han aldri har måttet begrunne en offentlig utgift. Han har ikke fått et eneste spørsmål om hvorvidt et politisk forlag innskrenker det personlige ansvaret. Aldri fått spørsmål om hvordan noe påvirker næringslivets vilkår. Derimot har han utallige ganger måttet forklare hvorfor ikke det blir satset mer skattepenger eller hvorfor ikke det offentlige går inn og løser et gitt problem. Fra faglig hold har han derimot fått kritikk i bøtter og spann.
– Slik bekreftes venstresidens perspektiv i vinkling etter vinkling. Ikke etter hvilke svar som blir avgitt, men gjennom hvilke spørsmål som stilles, fastslår Ingerö og avslutter.
SD-väljarna har nu röstat med fötterna, och valt sajter som endast med stor möda kan beskrivas som journalistiska. Jag är rädd att borgerliga tittare och lyssnare snart gör samma sak, i protest mot statliga mediehus som riggar sina vinklar mot dem. Och då sitter vi där, i varsin ekokammare där aldrig så goda argument från motståndare inte kan tränga in. Då ökar polariseringen, samtalen blir färre, konflikterna fler och hårdare.
Medierna, särskilt SVT och SR, måste helt enkelt börja skärskåda sig själva. Annars forsvinner SD-gänget för evigt ut på nätet och de borgerliga till ett par blå ledarsidor alternativt internationell press, medan SVT och SR uteslutande blir en angelägenhet för Södermalmsvänstern.
Och var ska då alla helt normala nyhetskonsumenter utan förutfattade meningar ta vägen? Wikipedia?
Ingerös analyse av problemstillingen passer også godt på utviklingen i media-Norge. Det er betegnende for tilstanden i norsk presse at det faktum at noen få avisers lederskribenter har begynt å stille forsiktige spørsmål ved svensk innvandringspolitikk, får en avis som Vårt Lands Vilde Blix Huseby til å proklamere at «svensk presse dreier mot høyre».
Også i Norge beveger publikum seg mot alternative medier. Og som i Sverige har det sammenheng med de etablerte medienes dekning av innvandringen. Det står riktignok ikke med rene ord i hverken Ingerös artikkel eller Novus`undersøkelse, men Sverigedemokratenes og de største alternative medienes – både de som er akseptable og de som ikke er det – raison d’être er unektelig innvandringskritikk, så det er naturlig å se dette i sammenheng.
For Norges vedkommende er det mer eller mindre et etablert faktum at publikum har lav tillit til norske mediers dekning av innvandring.
I november 2014 viste nemlig en undersøkelse fra Institiutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved universitetet i Oslo følgende:
Publikum mener at irregulær innvandring er et svært viktig tema. Som andre undersøkelser viser IMKs studie at et flertall ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Studien fant at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.
• Tidligere forskning har vist at publikum generelt er kritiske til mediene. Jo sterkere engasjert man er i en sak, desto mer skeptisk og misfornøyd er man med medienes dekning av den. Det er derfor ikke overraskende at vi finner flere misfornøyde enn fornøyde når vi spør om publikum er tilfreds med innvandringsdekningens omfang, saklighet og perspektivbredde. En betydelig gruppe opplever at mediene vinkler temaet skjevt i forhold til deres egne oppfatninger.
• Et oppsiktsvekkende funn er at et flertall av de spurte mener mediene burde fokusert mer på kriminalitet knyttet til irregulær migrasjon og på behovet for grensekontroll og utvisning. Opinionen er imidlertid delt her, et betydelig mindretall ønsker mer fokus på de irregulæres humanitære situasjon.
• Enkelthistorier blir ofte brukt av journalister og interessegrupper for å øke publikums interesse, sympati og engasjement for nyheter om irregulær innvandring. Publikum er derimot skeptisk til at mediene vektlegger individuelle eksempler. Tre av fire mener at enkelthistoriene overser temaets kompleksitet. Det er de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk som er mest kritiske, mens de som ønsker en mer liberal innvandringspolitikk er mer åpne for enkelhistoriene.
• Vi finner at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.
Studiens forfattere skriver at presseetikken tilsier at mediene skal rapportere om viktige samfunnstrender og ta opp spørsmål folk er opptatt av, men at det på innvandringsfeltet kan se ut til at norske medier ikke reflekterer de tema publikum er mest opptatt av. For eksempel fant studien lite mediaoppmerksomhet rundt «mulige negative konsekvensene av irregulær innvandring, som økt kriminalitet, følger for arbeidslivet eller truet sikkerhet.»
Så kan man naturligvis avfeie dette som et ikke-problem ved å hevde dette jo bare dreier seg om en klikk som er ekstraordinært kritiske til innvandring, men det er i så fall en tabbe.
For både norske og europeiske målinger viser at innvandring nå er folks største bekymring – foran økonomi og arbeidsledighet. Hele 38 prosent oppgir at masseinnvandringen til Europa nå står høyest på deres politiske prioriteringsliste, hvilket er en økning på 14 prosent fra høsten 2014.
Derimot kjører mediene noe som i stadig større grad fremstår som følelsesbasert kampanjejournalistikk, med f.eks. konsekvent bruk av begrepet flyktninger selv når det tydelig dreier seg om økonomiske migranter og like konsekvent bruk av bilder av flykninger og migranter som kryper under piggtrådgjerder i Østeuropa, til tross for at all tilgjengelig informasjon viser at det er fullt mulig å krysse grensene, som i praksis er helt åpne, på normalt vis på den betingelsen at de lar seg registrere med fingeravtrykk. Det vil de ikke fordi de fleste ønsker å fortsette til nordeuropeiske velferdsstater som Tyskland, Sverige og Norge. Aftenposten benevner sågar syriske menn i Norge som krigsflyktninger, til tross for at de altså har reist gjennom hele seks trygge land for å komme hit.
Folk er ikke dumme eller lettlurte, og de tider der NRK og papiraviser hadde full kontroll på informasjonsflyten er over. At folk mister tillit til aviser og andre nyhetsmedier som holder på sånn, er ikke egnet til å forundre. Istedet er det mer forunderlig at mediene fortsatt har en viss tillit i befolkningen på dette området. Men ser vi på den store trafikkøkningen alternative medier som Document.no og Human Right Service har hatt de siste par årene, og særlig det siste halvåret, er det mye som tyder på at tilliten til de etablerte mediene begynner å bli tynnslitt.
Det er de i så fall selv skyld i og får ta tak i, fremfor de gjentatte, men forgjeves forsøkene på å tilsvine sine konkurrenter.
For i mellomtiden vokser norske såvel som europeiske alternative medier jevnt og trutt, så det er ikke vi som taper på dette.
Det er media selv og til slutt det offentlige ordskiftet – med alle de konsekvenser det innebærer.