Jeg er tilnærmet overbevist om at den raskeste voksende gruppen i Norge er den som lider av politikerforakt. Da ikke som uttrykt forakt mot enkeltpersoner, selv om det er en tiltagende strategi som også irriterer, men at det politiske spillet har overtatt for politikere med integritet.
Det er blitt verre etter innføringen av såkalte «samarbeidsregjeringer», som (politisk) strategisk nok er blitt omdøpt til «koalisjonsregjeringer». Slik kan man nemlig offentlig fremvise interne politiske forskjeller, men selvsagt samtidig bedyre at samarbeidet er helt utmerket.
Alt handler om makt. Naturlig nok. Så skulle jeg gjerne sagt «politisk makt», men det er jeg mer i tvil om.
Eksemplet EU
La oss for eksempel tenke litt høyt om Norges forhold til EU, som kanskje ett av de vanskeligste eksemplene jeg kunne ha valgt.
Romatraktaten for det som het «de indre seks» (Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland) ble inngått i 1957. Det var denne traktaten som la grunnlaget for det som senere, via EEC (på norsk EØF, Det europeiske økonomiske fellesmarked, så EF eller bare Fellesmarkedet), ble EU (Det europeiske felleskap).
I samme periode samlet Storbritannia flere nasjoner i det som ble omtalt som «de ytre syv» (foruten Storbritannia deltok Portugal, Sveits, Østerrike, Danmark, Sverige og Norge). Dette var et mindre forpliktende samarbeid (derav navnet som en kontrast til de indre seks), et frihandelsområde (EFTA). Norge, eller riktigere sagt: våre nasjonale politikere på Stortinget, hadde stor sans for EFTA, men så «rotet» en av Norges viktigste handelspartnere Storbritannia det til ved å legge om politikken (ikke minst på grunn av Irland og deres sterke bindinger til Storbritannias økonomi) og søkte om medlemskap i EEC/EU. Det samme gjorde Danmark. Dermed gikk også et solid flertall på Stortinget inn for medlemskap i EEC/EU og i 1962 ble søknaden sendt avgårde, som igjen resulterte i at motstanderne begynte å organisere seg. Men Storbritannia fikk ingen forhandlinger med EEC/EU, da Frankrikes president de Gaulle var svært skeptisk til å ta dem inn. Dette satte også en stopper for Irland, Danmark og Norge. Det samme hendelsesforløpet skjedde i 1967.
Så lå saken død – inntil de Gaulle gikk av i 1969. Frankrikes nye president, Pompidou, hilste Storbritannia velkommen til forhandlinger og igjen kastet det norske Stortinget seg rundt. Men Norge (og Danmark) hadde kommet til at folket skulle få slippe til og avholdt folkeavstemning. Som kjent sa norske velgere nei i 1972 med i overkant av 53 prosent. Danskene sa ja med 63 prosent og ble medlemmer, sammen Irland og Storbritannia, i 1973.
Spørsmålet mitt er: Hvis de Gaulle ikke hadde vært så skeptisk til Storbritannia, ville Norge vært EU-medlem i dag? Jeg tror svaret med stor sannsynlighet er ja. Av to grunner: motstanden var knapt organisert og politikerne den gang stolte mer på seg selv, eller kanskje vel så riktig: var mer autoritære.
Så kan jo dette tolkes til at det er en glede at politikere er blitt mer «ydmyke» for folkets meninger eller villig til «å lytte til folket» – der nettopp folkeavstemninger er et nyttig virkemiddel. Hadde det bare vært så vel.
Politikerne svikter
La meg fortsette litt på EU-historien i norsk kontekst: Når de «ytre syv» ble svekket ved Storbritannias og Danmarks EU-deltakelse, satt Norge igjen i et sterkt redusert EFTA, samtidig med at det foregikk et intensiverende EU-arbeid for å gjøre EUs indre marked mest mulig attraktiv for medlemslandene. Flertallet på Stortinget fryktet kanskje utviklingen, for selv om det norske folket hadde sagt nei til EU-deltakelse måtte de få på plass handelsavtaler. Vi lever tross alt ikke av å klippe håret til hverandre.
Avtalen, EØS-avtalen, ble inngått mellom EFTA og EU i 1992, trådte i kraft i 1994 (samme år som Norge nok en gang sa nei til EU ved folkeavstemning), og som kjent ble det ikke avholdt noen folkeavstemning om EØS-avtalen i Norge. Den ble signert på Norges vegne av Gro Harlem Brundtland og dermed hadde Norge tilgang til EUs indre marked – og de såkalte «fire friheter». Men samtidig fikk EU adgang til å spille en betydelig rolle i vår nasjonale lovgivning.
Ideen om de fire friheter, fri bevegelighet for arbeidskraft, varer, tjenester og kapital, ble lovet allerede i Romatraktaten. Men det var for mange hindringer i veien. På 1980-tallet var pass fortsatt noe av det viktigste vi hadde med på reiser, også i Europa. I 1985 kom Schengen-avtalen med mål om gradvis å avskaffe grensekontroll av personer og samtidig etablere et omfattende politisamarbeid. Schengen fikk stadig flere medlemsland, og i 1995 ble passfrihet innført. Norge fikk, som medlem av den nordiske passunionen, tilgang i 1996. Schengen-avtalen ble således også det som faktisk kunne realisere de fire friheter.
Nettopp de fire friheter, eller spesielt en av frihetene, fri bevegelighet for arbeidskraft, skapte nye utfordringer. Vi ser i dag at denne friheten ofte omtales som fri bevegelighet av personer, men den opprinnelige ideen synes å ha vært at folk skulle kunne reise mellom EU/EØS-land for å ta seg arbeid, altså være arbeidskraft, uten hinder av nasjonale grenser. Den nordiske passunionen hadde ingen problemer i så måte, der forklaringen er enkel: de nordiske landene var så like. Utfordringene kommer når forskjellene blir betydelige. Det er for eksempel betydelig forskjell på en årslønn i et land som Polen sammelignet med Norge.
Med adgang til de nasjonale staters lovgivning gjennomfører EU så sitt «integreringsprosjekt». Alle EU/EØS-borgerne skal behandles likt uansett hvor de befinner seg. Derfor har da også polakker i Norge rett til norsk barnetrygd og kontantstøtte for sine barn som bor i Polen. Det har EU bestemt og det norske Stortinget godtatt. Som så mange andre ting Stortinget har vedtatt fra EU, tydeligvis ofte selv uten å være klar over verken hva som vedtas eller rekkevidden av vedtak. Akkurat dette fikk meg i 2013 til å hevde at «Vi gir bort Norge til EU», ikke minst relatert til at Stortinget har gjort det til en vane å fravike Grunnloven slik at det er blitt en berettiget sedvane (!).
Norge er blitt tatt bakveien inn i EU der EU styrer mer og mer over vår lovgivning og forvaltning. Jeg tror dessverre forklaringen er enkel: Våre politikere har mistet kontrollen. La meg sitere fra NOU 2012:2 (også omtalt i lenken over):
Selv om hovedlinjene i Norges forhold til EU var kjent på forhånd har arbeidet vært preget av stadige overraskelser over hvor omfattende Norges tilknytning til EU faktisk er, og hvor mange områder av norsk samfunnsliv som direkte eller indirekte er berørt.
Når man først har mistet kontrollen er det særdeles vanskelig og tidkrevende, om ikke umulig, å ta seg inn igjen. Da er det straks enklere å vise til vedtatte (!) konvensjoner og forpliktelser vi således er bundet av. Dette kan like gjerne kalles politisk ansvarsfraskrivelse.
La meg så gå rett til et enda mer betent område: innvandring utenfor EU.
Både dum og ond
«Som integreringsminister er man ikke bare dum som de andre, men også ond.»
Ordene tilhører den danske politikeren Bertel Haarder og som han påpeker (Berlingske 11.08.2015): «Jeg vet det, for jeg var det første av slaget.»
Haarder er i dag utdanningsminister i den danske regjeringen, men i VK-regjeringen var nettopp innvandring og integrering ett av hans ansvarsområder. Det Haarder sikter til er når en person får avslag på oppholdstillatelse:
Er han rask og stærk, er man dum, for han er jo en ren gevinst for samfundet. Er han det ikke, er det synd, og så er man ond.
Sånn er det, og alle forsøk på å rette oppmerksomheten på bærekraftig innvandring, både økonomisk og kulturelt, om at hjelp i nærområder favner langt flere, om ikke å tappe svake land for viktig arbeidskapital, om betydningen av at folk kan vende tilbake til sine hjemland, alt kategoriseres i «dum og ond» – eller det nye norske: ja takk, begge deler. Selvsagt uten noen faktuell debatt om det finnes noen grenser for «begge deler» – det er bare «mer», ta imot flere og bidra med mer hjelp i nærområdene.
Det er manipulerende, men politikerne biter tilsynelatende på. For «ond» vil man jo ikke være, det kan kanskje føre til færre stemmer også? Eller kanskje man får kjeft av andre partier i koalisjonsregjeringen og bidrar til å lage riper i det fortreffelige samarbeidet? Eller enda verre: en ødelegger sine egne sjanser for å klatre i den politiske karrierestigen? Resepten for innvandringspolitikken er derimot klar: «Vi fører en streng og rettferdig innvandringspolitikk, der vi selvsagt forholder oss til de konvensjoner og forpliktelser vi er underlagt.»
Puh! Så var ansvaret plassert ett eller annet sted, forhåpentligvis lang vekk fra en selv og eget parti. Det er bare dumt. Til gjengjeld finnes det ikke ondt.
Svaret er at de konvensjoner og forpliktelser som «vi er underlagt» vedtas av Stortinget. Ansvaret ligger hos Stortinget. Ansvaret må plasseres på Stortinget.
Hvis Norge, Danmark eller andre europeiske land vil endre sin innvandringspolitikk, slik som Danmark nå bebuder med en innstramning i flyktningpolitikken, må gjerne både FN og «eksperter» mene at de bryter flyktningkonvensjonen, det eneste interessante er hva landets parlament mener. Og deretter: hva de har tenkt å gjøre med det.
Men det er ikke slik våre politikere opererer. Partiene er for og imot saker i et strategisk spill om makt. Det var for eksempel enkelt for Arbeiderpartiet i opposisjon å vedta 10.000 nye syriske flyktninger til Norge. Et slikt vedtak ville aldri sett dagens lys hvis Ap satt i posisjon, er nå min spådom. Et FrP i opposisjon ble nedstemt av Stortinget uansett forslag, ingen ville gi politisk legitimitet til innvandringskritiske FrP, til tross for at for eksempel Ap har samme politikk på en rekke saker. Et FrP i posisjon må dempe ned innvandringspolitikken for å tilpasse seg storebror Høyre og så skylde på at de «bare» fikk x prosent av stemmene ved siste valg. Sånn som SV og de andre småpartiene holdt på i den rødgrønne regjeringen.
Hvor er så politikerne med integritet? De som virkelig mener noe og står for det, til tross for massiv motstand og ditto beskyldninger, ikke minst fra Norges mest «hemmelige parti», Journalistisk Venstreparti. Det kan virke som om politikere med integritet sitter partipisket eller selvpisket i et hjørne på eget kontor og venter på at det ringes inn til neste avstemning i stortingssalen om en eller annen ubetydelig sak som det samme Stortinget har benyttet timevis, om ikke dagevis, på å «diskutere». Diskutere i denne sammenheng betyr stort sett å fremheve seg selv og kanskje partiets standpunkter. Kanskje til glede for en lokalavis, men av til fatter til og med et nasjonalt media interesse – da har vedkommende som regel sagt noe dumt eller opptrådt ufordelaktig.
Men akkurat i disse dager er de ikke der. Nå flyr de rundt på stand på torget i små og store byer samt banker på dører for å fortelle om partiets fortreffelighet. Om alt som skal utrettes, om det så er arbeid til alle, fjerning av bomringer, verning av Lofoten og Vesterålen for oljeboring, det grønne skiftet, bedre helseomsorg, bedre skoler, intet for stort og slettes ikke for lite. Bare fortell oss, vi lytter og vi vil gjøre noe med det.
Når så de x prosent likevel ikke holdt, kan vi bare takke oss selv. Eller vi kan takke konvensjoner og avtaler som denne Absolutt Ingen har vedtatt for oss.
Koalisjonsregjeringer og EØS-avtalen gjør de fleste politikerne til manipulerende, ansvarsfraskrivende vesen som er mer opptatt av egne posisjoner og eget ettermæle enn av politiske ambisjoner for landet – og verden er helt utenfor deres synsfelt.
Men politikerne reddes kanskje av andre. Grupper, spesielt de som er ute i felten, slik som for eksempel deler av politiet, kan ikke gjemme seg på kontoret eller spille humanitetsspillet. Der er kanskje derfor det er det tyske politiforbundet som nå tar til orde for å gjeninnføre passkontroll mellom landene i Schengen-området.
Det er historisk interessant. Schengen – ikke minst politisamarbeidet – gjorde de fire friheter mulig. Nå ropes det et varsku fra det tyske politiet. Jeg betviler at politiet i andre europeiske land er vilt uenig, og uansett viser en ny meningsmåling støtte til å kontrollere grensene.
Det begynner å bli svært tynt i rekkene over politikere jeg tror på, og uansett er vel de samme bundet opp av en eller annen avtale hugget i stein og ikke av et partiprogram – for alt jeg vet dertil kladdet på en pub- eller bedehusserviett.