Påstander om «misbruk», «generaliseringer», «populisme», «gal bruk av statistikk» er en hyppig brukt strategi, men ender raskt opp med å bare bli påstander. Det er også tilfelle med Gunnar Tjomlids «Human Rights Service misbruker voldtektstall».

Jalaossdet

Bakgrunnen for Tjomlids interesse finner vi i vår artikkel «DK: Hver tredje voldtektsdømte er innvandrer eller etterkommere», som viser som sant er: at i både Danmark og Norge er menn fra innvandrerbefolkningen overrepresentert i voldtektsstatistikkene.

Han mener at artikkelen er «skremmende», men merk deg: Det er ikke fordi «tallene isolert sett tyder på at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert innen voldtekter i Oslo,» men fordi vi «ikke har viet et eneste ord til å inkludere forbeholdene og nyanseringene i de politirapportene» som utgjør deler av kildegrunnlaget.

Med andre ord: tallene er helt korrekte, men benyttes ifølge Tjomlid ikke på det han mener er en korrekt måte. Vi «misbruker» altså voldtektstallene fordi vi utelater å si noe Tjomlid personlig synes vi burde.

Tjomlids eget motto er visstnok «La meg se nærmere på akkurat det», så la oss nå se nærmere påstandene hans.

«Mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet»

Det er et velkjent og dypt urovekkende faktum at et stort flertall av de kjente gjerningsmennene i anmeldte voldtekter (inkl. den mest fryktskapende kategorien: overfallsvoldtekter), hadde innvandrerbakgrunn, mens et stort flertall av ofrene hadde etnisk norsk bakgrunn. Gjerningspersoner med «annen landbakgrunn enn norsk» hadde økt fra 53 prosent i 2001 til hele 72,8 prosent på bare seks år. Det er en enorm overrepresentasjon.

Dette kom klart frem i Oslopolitiets rapport om voldtekter fra 2007 («Voldtekt i Oslo 2007»), hvor det blant annet står:

Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.

Ifølge Oslopolitiets rapport om voldtekt i 2011, som også fikk stor oppmerksomhet i media (se eks. Aftenposten 27.10.11), hadde for eksempel hele 45 av 48 mistenkte for overfallsvoldtekter i Oslo utenlandsk opprinnelse, mens bare én hadde etnisk norsk bakgrunn.

I Oslopolitets rapporter fra 2010 og 2011 kom det også frem at ikke-vestlige innvandrermenn ikke bare var overrepresentert prosentmessig, men at de i nesten alle av politiets fem voldtektskategorier (fest­re­la­terte-, relasjons-, sårbarhets- og over­falls­vold­tek­ter samt «annet») rent faktisk sto for flertallet av anmeldte voldtekter i Oslo.

Så det interessante – og illustrerende – for innvandringsfeltet: Voldsforsker Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal hos Oslopolitiet gikk i 2011 ut i Journalisten.no med en klar oppfordring til media om «mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet» i forhold til overfallsvoldtekter spesielt.

Dette skjedde altså etter at Oslopolitiets voldtektsrapport fra 2011 hadde fått et helt annet fokus enn de tidligere rapportene. Nå forsøkte politiet å forklare økningen i voldtekter ut fra at kvinner har blitt «mer promiskuøse» og derav dempe fokuset på gjerningsmennene. Oslopolitiets rapport endret da også navn til «Voldtekt i den globale byen – endringer i voldtekt og seksualkultur i Oslo» (Oslopolitiet 2011).

Ideologi og politikk, ikke forskning

Voldsforskerne i Oslopolitiet fikk, i samme intervju i Journalisten, svar på tiltale fra den tidligere redaktøren av Aftenposten og tidligere lederen av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Hilde Haugsgjerd, som kritiserte dem for å blande kortene:

Forskernes kritikk oppfatter jeg som ideologisk og politisk basert, ikke forskningsbasert.

Berøringsangst for egen forskning ble også påpekt av forfatter og journalist Jon Hustad:

Forskerne vil ikke si det alle andre ser. Deres poeng er altså at folk kommer fra forskjellige steder? Vi vet at det er en grotesk overrepresentasjon av voldtektsmenn fra tredje verden og at dette har med kultur å gjøre. Forskerne burde studere hvor jentene risikerer mest ved å gå utfordrende kledd, Tromsø eller Mogadishu. Mediene har et samfunnsansvar for å fortelle om dette.

Utfordringen her – som med så mange andre tema som omfatter overrepresentasjon av innvandrere i «uheldige» statistikker – er at fakta enten forsøkes fortiet eller tildekket i frykt for at det skal føre til stigmatisering, fremmedfrykt eller lignende. Problemet er bare at det samtidig etterlyses mer innsikt om overgriperne, slik som også voldsforskerne gjør i intervjuet i Journalisten.no. Der påpeker de at «samfunnet vet rett og slett for lite om sammenhengen til å trekke konklusjoner».

Men i så fall bør ikke innvandrerbakgrunn (eller kanskje mer presist sagt i denne sammenheng: kulturbakgrunn) i utgangspunktet diskvalifiseres som aktuell forklaringsvariabel. En annen tilnærming hadde selvsagt vært å finne eventuelt enda flere detaljerte likhetstrekk.

Økning av voldtektssaker

Spesielt i perioden 2006-2011 skapte voldtekter en rekke overskrifter i media. Blant annet ble det i 2011 påpekt at til tross for økning av voldtektssaker, så var antallet som jobbet med disse sakene stabil. I Aftenposten kunne vi lese at antallet voldtekter og voldtektsforsøk «har økt jevnt og trutt siden 1994», men at økningen ikke førte til tilstrekkelig satsing fra politiets side:

De siste ti årene har 15 etterforskere jobbet ved sedelighetsavsnittet. Til enhver tid er noen på kurs, i permisjon eller instruktører ved politihøyskolen.

– Det kan få alvorlige konsekvenser, sa politiadvokat Sjak Haaheim, nestleder i Oslo politiembetsmannsforening.

– Resultatet av at man ikke bruker tilstrekkelig med ressurser i alvorlige straffesaker som voldtekter, er i ytterste konsekvens at gjerningsmannen kan gå fri. I tillegg gjør ikke samfunnet den jobben samfunnet skal for ofrene, nemlig oppklare saken, la han til.

Terje Kristiansen, daværende leder ved volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo, understreket at flere av sakene var blitt mer krevende, og «at det er et veldig press på dette saksfeltet nå.» Det kom også frem at seksjonen var under omorganisering, der det var foreslått 18 nye stillinger, brorparten av dem til drapsetterforskning. Politiadvokat Haaheim var ikke imponert:

– Det nytter ikke å styrke etterforskersiden når man ikke samtidig styrker påtalesiden. Det blir bare å skape en ny propp i systemet, sier han.

Daværende byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo, Sylvi Listhaug, etterlyste (i samme sak) mer penger til Oslopolitiet fra daværende justisminister Knut Storberget:

– Storberget må selvfølgelig gi Oslo-politiet mer penger. Voldtekter er så tøffe overgrep, de er så nedverdigende og grusomme, at de selvsagt må prioriteres. Storberget må sette politiet i stand til å gjøre en skikkelig jobb i disse sakene, sånn at kvinner i Oslo kan føle seg trygge på gaten, sier hun.

Voldsforskerne i politiet, Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal, kom i 2011 imidlertid til en annen «strategi». Som nevnt oppfordret de media til forsiktighet i omtale av disse sakene, og da spesielt overfallsvoldtekter. Men enda mer interessant var nettopp politiets fokusendring: voldtekter var nå noe som skulle forklares innenfor rammen av «vår nye seksualkultur». Vår?

«Vår nye seksualkultur»

Innledningsvis i 2011-rapporten (lenke over) om voldtekt heter det (merk at fotnoter ikke er tatt med i sitatet, vår uthev.):

Tiårets betydelige endringer i seksuell kultur kan ikke minst knyttes til IT-teknologi og de mer intense grensekryssende utvekslingene av alle slag. Dagens unge voksne er den første generasjonen som har vokst opp med fri tilgang til de fleste former for pornografi gjennom Internet og samtidig lett tilgjengelige prevensjonsmidler. Noen av seksualkulturens mer liberale holdninger deles antakelige på tvers av generasjoner, så som økt toleransen for homofili, mens generasjonskløften kan være betydelig i holdning til andre seksuelle varianter av relasjoner og teknikker. Den samme splittelsen i holdninger kan gjelde kommersialisering av seksualiteten til mote-, media og underholdningsindustrien. Samtidig med liberaliseringen har subkulturer med strenge kjønnsdelte normer og moralbegreper for seksualitet en betydelig plass i bybildet, ikke minst i sterkt religiøse befolkningsgrupper. Forventningene til aktive, grenseløse liv på det seksuelle feltet – også for unge kvinner, lever parallelt med mer tradisjonelle normer om troskap og forventninger om avholdenhet inntil ekteskapet. Oslo har utviklet en pluralistisk og til dels motsetningsfull seksualkultur.

Virkelighetens kjønnsroller på den seksuelle arenaen er ofte langt fra de viktorianske forventninger om kvinners uskyldige kyskhet og menns ukontrollerbare drifter, som voldtektsbegrepet har historiske røtter i. Yttergrensene for hva som regnes som legitimt og lovlig i dette feltet er imidlertid fremdeles satt primært ut fra hensynet til kvinner og barns interesser. Disse er formulert i tråd med internasjonal rett til forsvar av deres menneskerettigheter. Det er imidlertid også langs disse kjønnsspesifikke målsetningene for voldtektsparagrafen at problematiseringer er kommet til uttrykk. Antakelig er spenningene ofte forbundet med ambivalensen mellom det konservative synet på kvinner som kyske offer for mannlige drifter og dagens dominerende forventninger om aktive kvinner og disiplinerte menn på det seksuelle feltet. Vi vil i denne rapporten benytte anmeldelsesdata fra Oslo politidistrikt 2010 og tiårsperioden forut, til å belyse noen av disse problemstillingene. Dette kan bidra til å styrke det empiriske grunnlaget for vurdering av utviklingen og formulering av forebyggende strategier og tiltak mot overgrep. Det kan også åpne et rom for refleksjon rundt selve voldtektsbegrepet og muligheten for at dette som juridisk begrep blir vel snevert i forhold til å fange opp det liberaliserte og globaliserte samfunnets seksuelle krenkelser.

Da politiet presenterte rapporten valgte de å trekke frem følgende:

Ut fra det analyserte materialet ser vi en endring i seksualkulturen for både kvinner og menn gjennom de siste ti årene. Seksuallivet er blitt mer mangfoldig. Både kvinner og menn synes å ha en mer aktivt utprøvende og eksperimentell seksualitet. Dette kan synes å øke risikoen for å bli utsatt for seksuelle krenkelser eller voldtekt fordi kommunikasjonen rundt grenser synes i en del tilfeller å være krevende, noe som særlig forsterkes av sterk beruselse. I mange av de anmeldte festrelaterte voldtekter og relasjonsvoldtekter framstår dette som en risikofaktor. Personer som har problemer med å sette grenser ser ut til å ha en forhøyet risiko for utsettes eller anmeldes for voldtekt.

Deretter summert de opp rapportens funn:

  1. Anmeldelser utgjør en liten del av virkeligheten om voldtekter.
  2. Voldtektsrisikoen er ikke økende, men synes endret på grunn av endret seksualkultur.
  3. Oslo er ingen «voldtektshovedstad» ut fra anmeldelsesdata.
  4. Det finnes fire typiske sammenhenger for voldtekt; fest, relasjon, sårbarhet og overfall (samt annet).
  5. Maktmiddel varierer fra fysisk vold til mer subtile former. Trusselen om å bli hengt ut med bilder på internett og i sosiale medier er nye maktmetoder.
  6. Bopel er hyppigste gjerningssted, også når gjerningspersonen er ukjent.
  7. Alkoholpåvirkning og ruspåvirkning preger voldtektene, især de festrelaterte.
  8. Mange voldtektsanmeldelser henlegges på grunn av egenart, og en del fordi de ikke tilfredsstiller juridisk definisjon. Skaper ny seksualkultur også nye behov for måter å møte de krenkede på?

Det hører for øvrig med til historien at tallene i denne rapporten førte til at flere såkalte innvandrerorganisasjoner hadde fått tilgang til rapporten før den ble offentliggjort. Dette kommer blant annet frem i Aftenposten 22. april 2011, der det het: «Tallene skal ha vært såpass oppsiktsvekkende at flere innvandrerorganisasjoner allerede har fått politiets rapport.»

Hos NRK het det «Sex-kultur øker faren for voldtekt».

Hva skjedde i 2011?

Oslopolitiets rapport om voldtekt fikk i 2011 utvilsomt en moralsk karakter, eller kanskje riktigere sagt: en ideologisk og politisk slagside. Dessuten finner vi ikke at politiet har dekning for en rekke av konklusjonene, for eksempel at voldtektsrisikoen ikke er økende, men endret på grunn av endret seksualkultur. I så fall må en spørre seg hva som menes med det? Fikk «vi» plutselig en endret, og mer prøvende, seksualmoral eller mangel på sådan? Svaret kan kanskje heller ligge tett opp til det som politiet selv sier vi ikke skal snakke så mye om, nemlig gjerningsmannens kulturbakgrunn.

For hva sa politiet da voldtektsrapporten for 2007 ble lagt frem? Visepolitimester Sveinung Sponheim gav da følgende beskrivelse av en gjennomsnitts gjerningsmann:

Han er cirka 30 år, ikke-norsk bakgrunn, arbeidsledig og har et rusproblem.

Samtidig uttrykte Sponheim at det er uheldig at statistikken viser at enkelte befolkningsgrupper er overrepresentert, da han mente at «utviklingen er uheldig og bidrar blant annet til stigmatisering av enkelte befolkningsgrupper».

Ja, det er «uheldig», men det er altså det tallene forteller.

I politiets voldtektsrapport i 2009 ble vi introdusert for begrepet overfallsvoldtekter. Det het blant annet at av de 41 anmeldte overfallsvoldtektene de siste tre årene i Oslo hadde samtlige en gjerningsmann av ikke-vestlig opprinnelse. Ingen av anmeldelsene involverte norske gjerningsmenn.

– Gjerningspersonene er relativt unge menn som kommer fra andre land. De er ofte asylsøkere og kommer ofte fra traumatiserte land eller land med et helt annet kvinnesyn enn vi har i Norge, sa leder Hanne Kristin Rohde ved Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, og fortsatte:

– Vi ser at flere av dem har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner.

Spesielt menn med kurdisk eller afrikansk bakgrunn dominerte statistikken. Politiets erfaringer var at trusler eller bruk av grov vold kjennetegnet sakene.

Kritikk for å kommunisere fakta

Daværende leder av volds- og sedelighetsseksjon, Hanne Kristin Rohde, fikk sterk kritikk for sin presentasjon, ikke minst fra Antirasistisk senter (ARS) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), mens hun internt i politiet ble hyllet som (endelig) en politileder som turte å gå aktivt ut med politiets kunnskap. (Dette kom frem i en lengre artikkel i fagmagasinet Politiforum mai 2009. Artikkelen er ikke lengre tilgjengelig på internett, men er omtalt på rights.no).

Rohde svarte på kritikken med at hun forholdt seg til fakta, og at i den grad fakta fremsto som noen form for generalisering hadde gjerningsmennene seg selv å takke.

Rohde forsøkte altså å formidle de faktiske tallene. Utviklingen synes dog bare å gå i en retning: vi skal overbevises om at selv om (visse) innvandrermenn er overrepresentert på voldtektsstatistikken, så har det egentlig ingen betydning. Og skulle det nå mot formodning ha en betydning, så henger det sammen med gjerningsmannens traumatiske erfaringer og tilhørende alvorlige psykologiske lidelser. Med andre ord: kultur, slik som for eksempel kvinnesyn, betraktes som en ikke-forklaringsvariabel (i alle fall offentlig).

Ingen lar seg sjokkere lengre

Samtidig hadde det skjedd noe annet i 2011 da denne voldtektsrapporten ble presentert. Mens samtlige medier tidligere år lot seg «sjokkere» av at alle overfallsvoldtektene hadde gjerningsmenn med ikke-vestlig opprinnelse, ble dette fenomenet nå knapt trukket frem i mediene. Dette ble opplysende gjennomgått av Jan Arild Snoen på Minerva Nett (i artikkelen på Minerva Nett er lenkene i teksten tilgjengelig).

VG dekket i går kveld rapporten med en artikkel med overskriften ”Dette er den typiske Oslo-voldtekten”. Her gjengis en rekke typiske trekk ved voldtekter. Men ett faktum er påfallende med sitt fravær. Ikke med et ord nevnes det i denne, eller i VGs andre artikkel om saken, at 99 av 152 antatte gjerningsmenn har utenlandsk opprinnelse (to foreldre født utenfor Norge), og at snaue halvparten av dem stammer fra Afrika, Asia eller Midt-Østen.

Ekstra påfallende er dette fordi rapporten har tittelen «Voldtekt i den globale byen», og betydelige deler av den går med på å beskrive og drøfte landbakgrunn.

Dagbladet hadde også to artikler om rapporten på nett i går og en på papir i dag. Dagsavisen trykker en NTB-melding i dag. Aftenposten dekket den med en helside. Ingenting om landbakgrunn i noen av disse artiklene.

Det er mulig at redaksjonene er lei av at det alltid skal fokusere på etnisitet i kriminalitetsdekningen, og at det denne gangen derfor settes søkelys på rus og på endret seksualkultur. Det er både journalistisk og saklig grunnlag for en slik prioritering. Men alle Oslo-avisene har tydeligvis gjort samme vurdering, og ikke bare rettet søkelyset vekk fra landbakgrunn, men i en ellers temmelig fyldig dekning latt være å nevne problemkomplekset med et eneste ord. (Nettavisen er et unntak.)»

Med andre ord: Voldtekter i Oslo blir forklart ut fra endret seksualkultur og mangfoldighet, og til tross for økning av voldtekter og fenomenet med overfallsvoldtekter, ble det ikke vurdert noen spesielle tiltak hos politiet som de har funnet verdt å trekke frem selv.

Tvert om synes politiets, Sæthre og Grytdals prioritering, som for øvrig er gjeldende enda, å trekke fokus vekk fra gjerningsmannen og mer over til jenter/kvinners eget ansvar for å unngå å bli voldtatt.

Vi står følgelig i en situasjon der fakta og statistikk har måttet vike for ideologi og politikk.

Leserne er nok selv i stand til å avgjøre hvem det egentlig er som forsøker å misbruke og manipulere med statistiske fakta for egne ideologiske og politiske formål.


Følg oss på Feedly

Publisert av Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie
Dette innlegget ble publisert i Vold og overgrep. Bokmerk permalenken.

Gi et engangsbeløp?Betale faste bidrag?

Informasjon om ulike måter å støtte oss på finnes her, og info om hvordan du kan følge oss er her.

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer. Alle innlegg forhåndsmodereres, så det kan ta noe tid før de vises på siden. Dersom du lurer på hvorfor en kommentar uteblir helt kan du henvende deg til moderator@rights.no.