Afrika har aldri opplevd at så mange unge menn emigrerer til Europa, skriver Washington Posts Kevin Sieff i en artikkel i Jyllands-Posten. Tilstrømningen til Europa har firedoblet seg på bare et år fra 2013 til 2014 og forventes å bli enda høyere i 2015.
Flere og flere er økonomiske immigranter fra den delen av Afrika som ligger syd for Sahara. En stor del av dem kommer fra Gambia, hvor forskjellen på rik og fattig er blitt svært synlig som følge av at tidligere emigranter sender penger hjem til familien. Den påtagelige forskjellen i levestandard bidrar til at enda flere ønsker å reise til Europa.
Emigrerte gambiere sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP, hvilket i følge Verdensbanken er en av de høyeste prosentsatsene i hele Afrika. Allerede i 2010 var rundt 65.000 gambiere bosatt i utlandet, hvilket utgjør rundt fire prosent av Gambias samlede befolkning på ca. 1,8 millioner.
En annen push-faktor er at smuglernettverkene i landene syd for Sahara er blitt større de siste to årene, samtidig som Libya har gått i oppløsning og dermed har ubevoktede kyststrekninger. Det har mao aldri vært så lett eller fristende å påbegynne reisen mot Europa som nå.
Bare fra den avsidesliggende landsbyen Dampha Kunda i Gambia har over 40 dødd i forsøket på å nå Europa, men historiene om de som kommer sikkert frem til Italia og Spania blir formidlet via sms og Facebook og ansporer flere til å prøve.
«Susso» er en av dem. I løpet av tre år har han har spart opp litt over 3000 danske kroner for å reise.
To gange om ugen kommer en bus med navnet TA Express forbi Dampha Kunda fyldt med unge mænd i sandaler og med små rejsetasker på vej mod Agadez, der er en ørkenby i Niger. Menneskesmuglerne bruger den som stop på vejen mod Libyen og Europa.
”Den vestlige rute” er det navn, som eksperterne har givet flygtningeruterne fra Gambia, Senegal og Mali, der nu fører flygtninge til Nordafrika. Men gambierne har et andet navn for den farlige rute til Europa: Smutvejen.
I Afrika er der forskellige ruter til Europa og forskellige årsager til, at folk ønsker at emigrere. I Somalia flygter folk fra de brutale al-Shabaab-oprørere, og de vælger en østlig rute gennem Sudan. I Eritrea flygter folk fra det barske militærstyre.
Susso vil væk, fordi han vil have et bedre liv.
– Fattigdom utgjorde en gang et slags fellesskap i landsbyen, hvor alle hus hadde stråtekket tak og jordgulv, og hvor alle til middag spiste ris og okra som de dyrket i sine små selvforsynte landbruk, skriver Sieff.
Så begyndte forskellen mellem rig og fattig, der altid havde adskilt Europa fra Afrika, at vise sig. Hvis man havde et familiemedlem i Europa, var man rig. Hvis ikke, forsatte man sin kamp for at overleve.
Det gør Susso dybt misundelig. Så misundelig at det grænser til vrede. Han er 39 år gammel, bredskuldret, ældre og mere træt og slidt end de fleste af de mænd, som tager rejsen nordpå.
I motsetning til de som mottar penger fra familie i Europa, har Sussos husholdning bare råd til to måltider om dagen. Så snart hans fire sønner blir tenåringer, må de ut av skolen for å tjene til livets opphold.
Uanset hvor villig Susso og så mange andre gambiere er til at arbejde, så giver det stort set ikke noget udbytte.
Et stigende antal gambiere kan læse og skrive, men de har kun en lille chance for at finde et arbejde, der matcher deres kvalifikationer.
Den gambiske regering har ikke gjort det bedre. Diktatoren, præsident Yahya Jammeh, er fortaler for et liv, hvor folk er selvforsynende. Hans reaktion på de mange unge mænd, der flygter fra landet, har været at affærdige dem og kalde dem for dårlige muslimer.
Utvandringen fra nabolandet Senegal – hvor et stadig økende antall unge senegalesere er å finne blant bølgen av innvandrere som tar seg over Middelhavet på vei til Europa – er også stor. Ifølge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder, mens antallet personer fra de tre sistnevnte landene passerte Senegal f.o.m. april, skriver Drew Hinshaw i Wall Street Journal.
Senegal har nærmere 15 millioner innbyggere, en voksende økonomi og er regnet for å være et stabilt demokrati. Valgene siden 2000 betegnes av internasjonale observatører som frie og rettferdige, de to siste maktovergangene har vært fredelige og organisasjonen Freedom House rangerte landet som fritt i 2014. Senegal er overveiende sunni-muslimsk med sterke sufitradisjoner. Alt er ikke bare solskinn, men Senegals fremdrift gir grunn til optimisme og landets forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blir stadig sterkere.
Erfaringene fra den sengalesiske landsbyen Kothiary understreker imidlertid den politiske ledelsen på verdens fattigste kontinents dilemma. Senegal har fulgt nesten hver eneste vestlige oppskrift for å skyve Afrika ut av fattigdommen; å avholde rettferdige valg i 40 år, liberalisere handelsmarkedet og bygge en av Afrikas bedre infrastrukturer. Men i en studie foretatt av Oxford universitet i 2013 uttrykte hele 75 prosent av befolkningen likevel at de ønsket å emigrere innen de neste fem år. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar, fortsetter Hinshaw.
I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv på det europeiske kontinentet. Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa. De reiser imidlertid til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har svimlende 26 millioner arbeidsledige.
I 2014 utstedte det sengalesiske emigrasjonsministeriet over tre ganger så mange pass som i året før.
I motsetning til den gambiske regjeringen er Senegals myndigheter bekymret for den store utvandringen:
– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk, sier emigrasjonsminister Souleymane Jules Diop. – Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet.
Utvandringen stimuleres også av demografien. Halvparten av Senegals befolkning er – som i resten av Afrikas – under 19 år. I 2007 var gjennomsnittlig fertilitetsrate 5 barn per kvinne. Disse afrikanske ungdommene er i ferd med å bli voksne på et trangt arbeidsmarked.
På sin side har Gambia stort sett ingen industri eller verdifulle naturressurser, og regjeringen har i stor grad bemektiget seg den lille private sektor som finnes. I følge økonom og ekspert på gambisk migrasjon C. Omar Kebbeth i det amerikanske forvaltningsorganet US Bureau of Economic Analysis, er det bare personer i presidentens nærmeste krets som kan tjene penger i Gambia.
Hver dag kører Susso på en stor rød traktor i rismarkerne. Herfra kan han se et nyt to-etagers hus, der hæver sig op over de gamle, mudderfarvede hytter. På markerne står de lidende afgrøder. De stigende priser gør, at der ikke er ret mange, som har råd til gødning.
Traktoren er en ekstraordinær luksus et sted, hvor der stort set ikke er nogen, som har råd til en bil. Men traktoren tilhører ikke Susso. Ejeren bor et sted i Europa.
Eieren av traktoren er Alagi Ceesay, som innvandret ulovlig til Europa over Middelhavet i 2002 og fikk jobb på en fabrikk i Italia.
Alagi Ceesay kunne sende omkring 200-300 euro hjem om måneden og i enkelte tilfælde helt op mod 450 euro. Hans familie rev deres hytte med stråtaget ned og byggede i stedet to rektangulære bygninger i beton. Alagi Ceesays portræt hænger i dag på cremefarvede vægge.
»Skæbnen har været god mod os, takket være Gud,« siger Alagi Ceesays bror, Foday Ceesay, som sidder under portrættet.
I 2008 tjente Alagi Ceesay så meget, at han var i stand til at overføre 60.000 kr. til Dampha Kunda til udbetalingen på den store røde traktor.
Innen 2009 hadde de fleste i landsbyen fått mobiltelefoner og beboerne begynte å få sms`er med nytt om gambiere som tok seg ulovlig inn i Europa. Mange av dem som hadde kommet frem var blitt pågrepet og ført til flyktningeleire, hvor de deretter tilbrakte månder og år med å vente på å kunne søke om lovlig opphold.
To av Sussos fettere har allerede omkommet under reisen til Europa, men han er stadig besatt av suksesshistoriene om menn som Ceesay, fortsetter Sieff.
Hvis han kommer til penge, vil han sende sine børn på privatskole, og hans familie kan spise kød til middag. Han vil gerne bygge et smukkere hus end Alagi Ceesays – et, der ikke ville blive oversvømmet i monsunen.
»Det er værd at sætte livet på spil for. Smutvejen er min eneste chance,« siger han.
De samlede kostnadene for å bli smuglet til Europa over Middelhavet vil beløpe seg til 13.000 danske kroner, som kan betales i rater underveis. Advarsler fra emigranter som har foretatt tatt den samme reisen gjør ikke inntrykk. Nfalamin Gassama er bosatt i Italia og har opprettet Facebook-gruppen «Difficulties Faced by Migrants in Libya». Der gjør han oppmerksom på at folk både blir kidnappet og utsatt for pengeutpresning underveis. I stedet for at Gassamas beskjeder fikk en avskrekkende effekt, ble han bombardert med meldinger fra folk som gjerne ville komme i kontakt med menneskesmuglere eller som trengte penger for å komme seg videre langs smuglerruten.
Mændene, der venter på bussen, er i færd med at sende sms’er og foretage de sidste opkald til deres familier. En ung mand på 19 år forsøger forgæves at få fat på sin smugler i Niger, men opkaldet bliver ikke besvaret.
Nogle af mændene ved busstoppestedet sidder med tykke vinterfrakker i skødet, selvom det er 37 grader varmt. De er blevet advaret om, at landene nord for Libyen er kolde og regnvåde.
De fleste af de ventende er ikke meget mere end 18-19 år gamle.
Jyllands-Posten: Gambia er blevet storeksportør af desperate flygtninge