Familiegjenforening

– Jeg går ut fra at det følger med penger

"Jeg går ut fra at det følger med penger fra sentrale myndigheter," sier SVs Gotfred Rygh. Foranledningen er en somalisk ung mann (18) som har fått familiegjenforening til Modum kommune med sine foreldre og 10 søsken. Pengetreet som SV-Rygh skal plukke penger fra, er plantet utenfor Stortinget.

Abdulsalam Othman (18) flyktet som 14-åring fra Somalia sammen med en eldre bror, melder Bygdeposten. Historien forteller at ferden gikk gjennom Libya, der Abdulsalam ble arrestert og fengslet. Broren klarte å komme seg ombord i en av båtene til Italia, men båten nådde aldri frem. Etter 11 måneder i fengsel, uten noen dom, ble Abdulsalam løslatt, dro til Tunisia, hvor FN-personell sendte ham med fly til Norge.

I Norge havnet han i Modum kommune, nærmere bestemt Åmot. For to år siden søkte han, med hjelp fra flyktningtjenesten, familiegjenforening med sine foreldre og 10 søsken som hadde tatt seg over til Etiopia. Selv hadde Abdulsalam lite håp om at han skulle få treffe familien igjen.

I mai i år kom svaret fra UDI. Alle de 12 familiemedlemmene hadde fått familiegjenforening med 18-åringen i Norge. Beskjeden fra UDI til flyktningtjenesten i kommunen var at den tallrike familien ville komme til Norge i løpet av to til tre måneder. Men forrige fredag ringte Abdulsalam og fortalte at familien kom til å lande på Gardermoen den påfølgende søndagen kl. 13:00. Flyktningtjenesten hev seg rundt og fikk på rekordtid ordnet det mest nødvendige i et midlertidig hjem i Åmot. Da flyet landet sto flyktningtjenesten parat på Gardermoen med tre biler.

Faksimile fra Bygdeposten.

Faksimile fra Bygdeposten.

Dermed kunne mor Madiina (47), far Sayed (50), Sadaq (19), Faduma (17), Samira (16), Yuusuf (15) Mohammed (14), Mehamed (13), Othman (12), Abdulaki (10), Abdulmalik (8) og Luul (3) gjenforenes med Abdulsalam (18).

På sosiale medier stilles det spørsmål ved hvordan det kan ha seg at en 18-åring får hele familien til landet, også søsken over 18 år. Dette henger sammen med at det er to år siden søknaden ble levert. Da var også Abdulsalam og den eldre broren under 18 år. Videre er det lite som tilsier at somaliere ikke får opphold hvis de allerede har klart, på en eller annen måte, å få en eller annen forankring til Norge.

Politikere i Modum sier til Bygdeposten at de gleder seg på familiens vegne. Det er fullt forståelig. For denne familien har ved hjelp av Abdulsalam som «ankerbarn» trukket vinnerloddet. Fra en strabasiøs tilværelse i Etiopia, der 12 munner skulle mettes, til en luksustilværelse i Norge der alt tilrettelegges fra dag én.

– Dette er i tråd med de vedtak kommunen har gjort, og en del av at vi tar vårt ansvar, sier ordfører Terje Bråthen (Ap).

Standardfrasen med å ta «vår del av ansvaret» lyder unektelig ansvarsfullt ut, men som vi alle vet, ikke minst etter syriaflyktningdebatten, er det flere siden av saken enn den som ulike hjelpeorganisasjoner, for eksempel Flyktninghjelpen, har solgt inn i offentligheten.

SVs Gotfred Rygh sier det likegodt rett ut, selv om det nok ikke var tenkt slik:

– Jeg går ut ifra at det følger med penger fra sentrale myndigheter, sier SV-politikeren.

Rygh vet nok at det «følger penger med», men slett ikke nok penger. Og Rygh vet nok også at pengene hentes fra pengetreet som et flertall på Stortinget har plantet ved inngangen. Der flagrer det visstnok noe i underkant av 100 milliarder grønne lapper per se, men Rygh må skynde seg, for de aller fleste lappene er allerede bundet opp i andre forpliktelser. På bekostning av tusener av tusener mennesker i nød, slik som antakelig Abdulsalam hadde det i Libya som 14-15 åring.

Litt mer realitetsorientert høres FrPs Vidar Løvf ut. FrP-Løvf mener kommunen har påtatt seg for mye, ikke minst fordi det utover året vil komme flere. Og hvor mange familiegjenforeninger det kan utløse, er jo en ukjent variabel. Da er det forståelig at en kan bli litt urolig i et lite samfunn som Åmot, som har i overkant av 6.000 innbyggere. Bekymringen knytter seg både til egnet bolig, barnehage- og skoleplasser. Jeg vil også anta at det kan bli en liten utfordring med helsehjelp og arbeidsplasser. Trøsten i så måte får være at pappa Sayed i alle fall mener at familien hans er stor nok:

– Du har en stor familie. Skal den bli større?

– Nei, nei, nei, nå er det stopp. Helst sikkert, sier faren, mens alle barna ler, kona også, samtidig som hun puster lettet ut.

Slik ser de slemme ut, her Morten Wold (som for øvrig har bursdag i dag. Gratulerer med dagen!)

Slik ser de slemme ut, her Morten Wold (som for øvrig har bursdag i dag. Gratulerer med dagen!)

En som ikke ler like godt, er FrPs Morten Wold. I et innlegg i Bygdeposten fastslår han at «naiviteten fortsetter». Slik snakker som kjent de slemme, og de er til og med så slemme at de påpeker at det finnes en regning som skal betales:

«Den grenseløse naiviteten i flyktning-, asyl- og innvandringspolitikken fortsetter. Bare Fremskrittspartiet roper varsku om det som kommer til å bryte ned den bærekraftige, norske velferdsstaten. Våre barn og barnebarn kommer til å dømme oss hardt om 30–40 år. Men det spiller nok ikke noen rolle, det gjelder jo å vise hvem som har det største hjertet, ikke sant …?

Et flertall på Stortinget ønsker å binde opp enorme mengder av samfunnets ressurser for framtidige generasjoner gjennom Syria-avtalen. Avtalen som vil øke inntaket av flyktninger betraktelig, vil forplikte samfunnet til en regning som er langt større enn hva de fleste kan forestille seg. Og regningen vil komme igjen og igjen, hvert eneste år.»

Enklere blir det heller ikke når en egentlig ikke vet hvor stor regningen blir, for som Wold avslutter:

Én flyktning er ikke én flyktning. For Modums vedkommende, i dette tilfellet, er én flyktning blitt til 13. Og alle skal de ha et sted å bo, barnehageplass, skoleplass, helsetjenester – og sosiale ytelser via NAV.

En annen slemming. Christian Tybring-Gjedde (FrP)

En annen slemming. Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Eller som Christian Tybring-Gjedde (FrP) i tilnærmet Churchill-stil sa på Stortinget fredag:

«Jeg ser et stortingsflertall som i moralsk indignasjon stiller seg til doms over hjerterå egoister som meg. Folk som i verdens rikeste land våger å snakke om økonomisk og kulturell bærekraft.»

Men hvorfor tenke konsekvenser av nasjonale vedtak? Nå har de samme stortingspolitikerne gått inn i sin 102-dagers møtefrie virksomhet og vil ikke samles igjen før 30.september. Og med seg på veien har de gjort som Sverige, økt sine egne lønninger. Det mener de nok de har fortjent.

Hva er det som gjør at politikere tillater seg å være så ansvarsløse? Finnes det et noenlunde fornuftig svar på det?