Forrige ukes muslimske markering mot islamistisk antisemittisme etter drapene på europeiske jøder i Paris og København vakte berettiget oppsikt og fikk massiv og positiv omtale i innelandske såvel som utenlandske medier. Privatpersonene Solveig Staal, Kristian Flem, Johanna Engen og Gitte Michelle vil også mele kaken og arrangerer følgelig sin egen ring, denne gangen rundt Oslo-moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat.
«Som etniske nordmenn finner vi oss ikke i alt hatet som spres i vårt navn. I denne tiden av frykt og polarisering føler vi at det er viktigere enn noensinne å stå sammen og vise solidaritet. Vi tror på og vil markere menneskers vilje til å leve sammen i fred og i respekt for hverandre uavhengig av religion, etnisitet og tilhørighet, skriver arrangørene.
Men hvis kake er det arrangørene forsøker å mele? Det er neppe muslimenes, for de fleste vet – burde vite, i alle fall – at Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat ikke er stedet å oppsøke hvis man ønsker å markere mot spredning av hat.
For der det muslimske initiativet dannet en ring rundt synagogen for å markere mot antisemittisme og jødehat, danner de etnisk norske initiativtakerne istedet en solidaritetsring om nettopp det.
Historiker Bård Larsen er heller ikke imponert over Solidaritetsringfolkets timing:
– Fredsringen utenfor synagogen handlet om å vise solidaritet med jøder og ta avstand fra jødehat etter det som skjedde i København, der en muslim sto bak angrepet. Nå virker det som om man forsøker å justere eller oppveie dette, sier Larsen.
Han stiller seg også spørrende til om initiativtakerne har kunnskap nok om Norges største moské. Larsen henviser til tidligere uttalelser fra hovedimam Nehmat Ali Shah, som selv ble angrepet utenfor sitt hjem i fjor sommer. Shah uttalte i 2013 at jødene styrer mediene i Norge og én grunn til Holocaust er at jøder «er urolige folk i verden». Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund kalte uttalelsene for «klassiske antisemittiske».
– Jeg vet ikke om de som skal danne denne ringen er klar over hvem de slår ring rundt. Når det er mennesker med eksplisitte antisemittiske holdninger, blir det paradoksalt å danne en fredens ring, sier Larsen, og fortsetter:
– Jeg foreslår at de som har tatt initiativet til denne markeringen finner på noe annet å gjøre, sier han.
Larsen gjør rett i å stille kritiske spørsmål. Når mange muslimer har gjort sitt aller beste for å vise i praksis at de tar avstand fra islamistisk – og selvfølgelig annen – antisemittisme, oppfattes det neppe som gunstig eller støttende at etnisk norske solidaritetsposører gjennom sitt valg av moskè, samt flytting av fokus, igjen kobler muslimer som gruppe med antisemittisme og ditto konspirasjonsteorier.
Men det er kan hende ikke muslimers anseelse eller støtte til det opprinnelige muslimske initiativet som er Staal, Flem, Engen og Michelles primære hensikt?
Mye tyder på at det bare dreier seg om god, gammeldags palestina-aktivisme og at den muslismske oppbakkingen av synagogen i Bergstien samt den øvrige offisielle oppmerksomheten på europeiske jøders situasjon er i overkant vanskelig å svelge for enkelte.
For det er dette med Israel og jø…øh, israelerne, da.
Initiativtaker Solveig Staal føler så sterkt for dette spørsmålet at da Irans øverste leder i sommer tok til orde for å spre Gaza-konflikten til Vestbredden – med undertittel: Irans øverste leder ønsker staten Israels utslettelse – reagerte hun med gledesutbruddet: «Endelig er det noen som går inn å hjelper!!»
Noen dager før troppet medinitiativtaker Johanna Engen opp på Politihuset i Oslo for å politianmelde Israel for «brudd på folkeretten og mordet på fire brødre som lekte på stranda!». Og tenke seg til, dette helt rasjonelle og dagligdagse ærendet fikk altså vakthavende politibetjent til å se himmelfallen ut. Jøssenavn for en dust!
Man ble ellers oppriktig glad på Mads Gilberts vegne da han ble kåret til Årets navn:
For all del; det finnes mange aktverdige palestina-aktivister med et like legitimt som ektefølt engasjement for palestinere, utløst av deres personlige humanisme. Dessverre finnes det også palestina-aktivister hvis engasjement hovedsakelig er utløst av deres voldsomme, personlige fiendtlighet mot Israel og/eller landets innbyggere. At man reagerer med glede på et Iran med folkemord på programmets inntreden i en konflikt har så lite med humanisme og legitim Israel-kritikk å gjøre at man høyst sannsynlig tilhører siste kategori.
Og da passer Central Jamaat-e Ahl-e Sunnats antisemittiske uttalelser som hånd i hanske.
Det er synd at det velmente og oppsiktsvekkende muslimske initiativet blir forsøkt utnyttet og ødelagt av politiske aktivister og deres private agenda. Tatt i betraktning Central Jamaat-e Ahl-e Sunnats ledelses uttalte antisemittisme, kan det også fort bli pinlig for det muslimske miljøet hvis det møter opp mange eller enda verre: flere enn til ringen rundt synagogen.
Palestina-aktivister må selvfølgelig slå ring rundt all verdens antisemitter for mitt vedkommende, men her tråkker de rett ut i en allerede vanskelig og anstrengt situasjon – som mange muslimer har nedlagt en imponerende innsats for å gjøre noe med – og velger å utnytte det til egen fordel. Det er ikke noe pent syn.