Jeg ble for lengst så svimmel av denne høyre- venstreaksen at jeg gikk mentalt i bakken, reiste meg og gikk videre – akseløs. Hvis det å stå opp for kvinners frihet, jøders selvfølgelige rett til å leve hver eneste dag med samme trygghet som enhver annen religiøs minoritet, det å stå opp for homofiles rett til å elske, stå opp for fornuft og den frie tanken, hvis dette skal kvalifisere til rasisme, fobier og brun ekstremisme, så mener i alle fall jeg at dette bør utdypes og ideologisk sannsynliggjøres.
Men: hva står de på venstresiden egentlig for, hvis overnevnte diskvalifiseres som brunt?
Jeg tror vi er mange i det ideologisk mer og mer skakkjørte Europa, som verken føler oss hjemme på den ene eller andre politiske aksen. Vi er rett og slett hjemløse, for det finnes ikke et eneste parti som toner flagg overfor religiøse mørkekrefter og handler deretter. ”Angsten eter sjelen”, tror jeg er en etikette vi kan klistre på de fleste innen politikken. I tillegg redselen for å bli dyttet ut i ideologisk gjørme. Derfor setter man seg heller i de pene salongene med sikkerhetsbeltene godt festet.
En ung mann som vet hva konsekvensene av en slik unnfallenhet er, heter Kareem Amer, egypter som har forlatt islam. Han har en oppvekst i islamsk fanatisme fra Alexandria. Syv brødre, to søstre. Begge søstrene kjønnslemlestet, begge i hijab fra de var to år, niqaben kom på da de var ti år gamle. De skulle beskyttes mot ”et moralsk korrupt” Egypt. ”Friheten” Kareem og brødrene fikk, var å gå i moskeen. Drømmen til foreldrene var at han skulle ende livet sitt som selvmordsbomber.
Den frie tanken ble møtt med vold av de salafistiske foreldrene, som antakelig anga sin egen sønn til sikkerhetspolitiet for kjetterske tanker, ikke ukjent fra forholdene bak jernteppet i Europa: man risikerte at de nærmeste var regimets forlengede armer.
Kareem endte i fengsel, der han skal ha blitt torturert. Kun 21 år gammel. Fire år i fengsel for dette, skriver Hilde Sandvik i Bergens tidende (25.januar, ikke på nettet):
Forbrytelsen fantes på bloggen han hadde opprettet etter at han ble student. Her hadde han skrevet om de siste angrepene mot byens kristne, om jakten på det som skulle ha vært en CD med islamkritisk teaterstykke. Han hadde skrevet kritisk om shariaundervisningen, navngitt lærere og hevdet at lærestedet al-Azhar er et terroristuniversitet.
Han hadde skrevet at om det finnes en gud, så er det den frie tanken.
Kareems tanker kan gi han problemer i dagens Bergen, som jo har sine moskémiljøer, som Bergen mosque, som samarbeider med Bilal Philips i å utdanne muslimer i ekstremisme det vil si i usensurert islam. For Kareem sier følgende:
Europa adresserer ikke det virkelige problemet, mener han: Islam, ikke som tro, men som totalitær ideologi, et totalsystem for livet og politikken.
Europa er vertskap for mennesker med terroristers oppfatning om at de kan bruke ytringsfriheten til å bekjempe friheten. Som muslim må man drømme om at hele verden skal bli muslimer. Islam skal spres, enten ved ord eller ved sverd, sier han.
Men i stedet for å ta spørsmålet om en slik ideologi går overens med et sekulært samfunn, er man engstelig for å bli stemplet som islamofob og rasist.
«Jeg forstår ikke hvordan det ble rasisme å kritisere noen ideer. I så fall burde også jeg være rasist», sier han retorisk.
”Hvor mange terroristangrep trenger Vesten for å innse hvor farlig islam er?»
Kareem reagerte kraftig på terroren i Paris 7.januar, det vil si på den utviste feigheten i europeiske medier. I motsetning til de fleste redaktører han Kareem med rette poste følgende profilbilde på Facebook: Je suis Charlie.
Senere den kvelden skifter han profilbilde til «Je suis Charlie». Han skriver: «Jeg er fortvilet over alle europeiske medier som ikke vil trykke tegningene av redsel. Snakk aldri mer om ytringsfrihet.”
Som flere og flere av oss, er også Kareem islamofob:
”Jeg er islamofob – og stolt av det.” IS eller al-Azhar – det er det samme budskapet, mener bloggeren som kom til Bergen. Dersom Vesten for alvor vil gjøre noe med IS, så ta Saudi- Arabia. Alt annet er hykleri. Der – i Saudi-Arabia – ligger ondskapens kilde.
Nettopp, der i Muhammeds rike, der ligger kilden til ondskapen som daglig utspiller seg.
Selv opplever jeg en enorm maktesløshet disse dager. Jeg bærer med meg en mann i mitt indre, den saudiske bloggeren Raif Badawi. Bødlene har idømt han 1000 piskeslag – i Muhammeds ånd – fordi han har kritisert det despotiske regimet, som er synonymt med å kritisere islam. I dag skulle han igjen piskes, men igjen måtte barbariet utsettes fordi sårene er åpne, som de også var forrige fredag på Allahs helligdag.
Hykleriet fra politisk ledelse i Vesten er ikke til å beskrive. Jeg finner i hvert fall ikke ord som er dekkende, som å formilde mine tanker da de alle, inkludert Kronprins Haakon, stilte seg sørgende opp ved den avdøde kongens lik.
Jeg håper Kareem Amer orker å holde ut med de umusikalske teateroppsetningene i Norge og Europa, og blir her for å fortsette sitt opplysningsarbeid i en tid der ånden fra Opplysningstiden ligger umedisinert på båre, fremdeles ikke ankommet sykehuset. For det er personer som Kareem jeg kjenner meg hjemme med. Og Hilde Sandvik – en selvstendig fritenker av en redaktør.
Kareem Amer har en egen blogg der du kan lese hele intervjuet i Bergens tidende, med mer.