I en serie på fire artikler formidler Aftenposten Viten hovedfunnene i forskningsprosjektet Mediation of Migration. Alle tekstene er skrevet av forskere i prosjektet. Den første artikkelen fra dette prosjektet ble publisert 27.november, under tittelen ”Lav tillit til dekningen av innvandring”, som jeg her vil se litt nærmere på.
Når det gjelder medias dekning av innvandring heter det at det er mange, ikke minst aktivister og forskere, som kritiserer mediene for å skrive for negativt om innvandrere. Men når det gjelder lesere, er bildet motsatt: mange av leserne (publikum) mener media ikke er kritisk nok til innvandrere.
Debatten om medienes dekning av innvandring er både intens og polarisert. På den ene siden kritiseres mediene for å framstille innvandring som en samfunnstrussel, forsterke fordommer og skape fiendebilder. Sterke røster fra motsatt hold hevder at mediene driver skjønnmaling og unngår å ta opp de virkelig problematiske sidene ved innvandringen til Norge.
Allerede her begynner jeg å tvile på prosjektets faglige kvalitet. Innvandrere og innvandring er ikke det samme. Det første omhandler (ulike) enkeltpersoner sammensatt i en gruppe (”innvandrere”), mens innvandring referer til et system. Men vi får gi det en sjanse, det kan jo bare være forskningsformidlingsslurv.
Forskerne har tatt mål av seg å finne ut hvordan publikum faktisk oppfatter innvandringsnyheter, og hvordan publikums syn på mediene henger sammen med deres holdninger til innvandring.
Til dette formål har de kombinert innholdsanalyser av mediedekningen av innvandring med holdningsundersøkelser av folks syn på innvandring og medier. Fokuset har særlig vært på irregulær innvandring, altså illegal innvandring. Som de presiserer ”Dette dreier seg om personer som er her uten gyldig oppholdstillatelse, såkalte papirløse.”
Skal man se på mediadekningen av innvandring og så fokusere på illegal innvandring? Altså noe ulovlig? Og er det en ting vi er blitt enige om, tror jeg, så er det at de samme sjelden er papirløse.
Men så blir det jammen meg verre. For hør her:
Spørsmål om hvem som har rett til å få bli i landet, hvor grensene skal settes og hvem som må avvises, tar opp i seg hovedkonfliktlinjer i innvandringsdebatten. Vi lever i en tid der ”verden er på vandring” – flere enn noen gang søker etter muligheten til å emigrere – bort fra trusler, farer og konflikt, fra fattigdom og hemmende samfunnsstrukturer. Med slike migrasjonsstrømmer støter ulike verdier og hensyn sammen. Universelle menneskeretter og internasjonal solidaritet brytes mot statlig suverenitet, nasjonale velferdssystemer, stabilitet og sikkerhet.
Med andre ord: Før forskerne i det hele tatt tenker ”mediadekning” så skal de samme forskerne etablere noen grunnpremisser for den nasjonale, og til dels også den internasjonale (jamfør våre internasjonale avtaler og konvensjoner på feltet), innvandringspolitikken? For lever vi i en tid der ”verden er på vandring”? Eller lever vi i en tid der befolkningen i verden har langt flere muligheter til å være på vandring? Eller sagt på en annen måte: På 1940-tallet var det ikke bare å slenge seg på et fly fra Afrika til Europa. Og så neste: Listen over grunnene til folkevandringer, er den ikke vel ”enkel”? Den tar som utgangspunkt at alle har (god) grunn til å forlate eget land og kreve at et annet land skal ta imot dem. Men vi vet vi jo at mange ikke har annen grunn til å forflytte seg enn at de ønsker et bedre liv, typisk økonomisk, i et annet land. Ikke noe galt i det i seg selv, men det er til opplysning det vi kaller grunnløse asylsøkere. Grunnløse asylsøkere er riktig nok definert ut fra et sett regler, slik som for eksempel universelle menneskeretter og nedfelt i for eksempel menneskerettighetskonvensjonen og flyktningkonvensjonen. Samtidig ser forskerne at det eksisterer et dilemma: ”Universelle menneskeretter og internasjonal solidaritet brytes mot statlig suverenitet, nasjonale velferdssystemer, stabilitet og sikkerhet,” hvilket jeg finner som et noe underlig utgangspunkt når de selv har valgt fokuset illegal innvandring.
Uansett, spørsmålet er hvordan mediene dekker disse problemstillingene (jeg er ikke helt sikker på hva disse problemstillingene er enda, men det kan jo selvsagt være meg det er noe galt med). Men hør så her:
En lang forskningstradisjon har konkludert med at det er de negative sidene, skremselsbilder og stereotypier som har dominert mediedekningen av innvandring, både i Norge og andre vestlige land. Mange studier har pekt på at innvandring i stadig sterkere grad er blitt knyttet til kriminalitet, behov for økt kontroll og argumenter for en strengere innvandringspolitikk.
Nå er jeg virkelig forvirret. Menes det innvandringen generelt eller er fokuset, som de selv sier, på illegal innvandring? Illegal innvandring henger tett sammen med kriminalitet, det er åpenbart. For eksempel kan kriminalitet være den eneste måten den illegale innvandreren kan brødfø seg på, eller vedkommende kan bli rått utnyttet av andre nettopp fordi han er illegalt i landet. Men det er kanskje ikke det forskerne tenker på? De mener at mediadekningen av innvandrere (generelt) har et for negativt fokus – for det har dertil ”en lang forskningstradisjon” slått fast? Og dermed oppstår argumenter for strengere innvandringspolitikk?
Greit, da er det media sin skyld. Og dessuten presiserer de følgende:
Nyere forskning nyanserer dette bildet noe ved å framheve at mediene tildeler innvandrerne roller både som ofre med behov for beskyttelse, helter som fortjener respekt og som trusler for samfunnet.
Greit, da har media forbedret seg. Men så var det forskerne som skulle finne hvordan den faktiske mediadekningen er (og nå er den lange forskningstradisjonen mindre adekvat, da den ikke gir bred nok oversikt):
Forskningstradisjonen er preget av kvalitative dybdestudier som i mindre grad har gitt en bred oversikt. Vi har derfor gjennomført en større sammenlignende innholdsanalyse av norske, franske og amerikanske nyhetsmediers dekning av irregulær migrasjon over en periode på 18-måneder (2011-12).
Samtidig spurte vi representative utvalg av publikum i de tre landene hva de mente om innvandring og mediedekningen av tema knyttet til immigrasjon, med spesielt fokus på irregulær innvandring.
Nei, sier du det. Tilbake til illegal innvandring. Ja, dette blir spennende. Oppsummert for perioden:
- Mediene legger større vekt på de humanitære sidene ved illegal innvandring enn det tidligere forskning skulle tilsi.
- Norske medier spesielt har en sterkere vektlegging av de vanskelige forholdene illegale innvandrere lever under enn franske og amerikanske medier.
- Den norske dekningen er mindre myndighetsdominert og slipper til flere illegale innvandrere og deres støttespillere enn franske og amerikanske medier gjør.
- Norske medier vektla flere store enkeltsaker, der historien til illegale innvandrere formidles. Det heter at i så mange som to tredjedeler av de norske sakene brukes enkelthistorier for å presentere saken, samtidig med at bakgrunnsinformasjonen begrenses. Videre heter det: ”Denne forenklingen er mest markert i den norske dekningen sett i forhold til amerikansk og fransk journalistikk på temaet.”
Altså: Når norske medier publiserer stoff om illegale innvandrere vektlegger de at det per definisjon er synd på dem (den humanitære situasjonen), hvor fælt de har det (de vanskelige forholdene), de lar enkeltskjebner uimotsagt få formidle det som skal være deres historie og de unngår å formidle bakgrunnsinformasjon. Det er for øvrig en ting jeg savner i dette bildet, og det er medias utnyttelse av barn.
Men så var det folket. Folket er interessert i illegal innvandring, heter det. Vi mener endog at det er et svært viktig tema – og vi ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, ifølge forskerne.
Vår tillit til mediadekningen viser at det er et betydelig forbedringspotensiale for mediene:
I tilknytning til denne figuren kommenterer forskerne situasjonen for barna, der det heter at i norsk offentlighet har debatten om illegal innvandring ofte handlet om barnas situasjon. Som vi ser er publikum splittet. 40 prosent ønsker mer oppmerksomhet om barna, mener 32 prosent at mediene har gitt for mye plass til denne gruppen. Men det er kanskje verdt å merke seg at kritikken mot dette fokuset er tydeligere enn for de øvrige temaene.
Den samme skepsisen fremkommer når det gjelder bruk av enkelthistorier. Hele 75 prosent mener at slike enkelhistorier overser komplekse perspektiver:
Da blir min konklusjon: Til tross for at media gjør så godt de kan med å være positive til innvandringen, så vil folket likevel ha en strengere innvandringspolitikk. Forstå det den som kan, for vi kan vel slå fast at i mediahusene eller på Stortinget sitter svært få av disse.