Arbeid og utdanning

I spagat mellom FrP og Ap

Det er slutt mellom meg og Høyre, forteller Elin Ørjasæter, og innrømmer at hun nå vakler mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Bruddet med Høyre handler om at partiet ikke forstår seg på innvandring, tvert om tilhører partiet klassen som tjener på innvandringen og som derfor ikke tar samfunnsansvar. Ørjasæter forventer nå et klassekompromiss, der vi må kompromisse med de som er dagens nye sosiale underklasse, prekariatet.

La oss nå bare ta det med en gang; prekariatet. Ifølge Wikipedia er prekariat et begrep innen sosiologi og økonomi som innbefatter en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden. Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik inngår nå under fellesbetegnelsen de prekariære, som danner grunnlaget for dagens nye sosiale underklasse.

Elin Ørjasæter lanserte ordet i en kronikk i Aftenposten under tittelen ”De nye løsarbeiderne” der hun tar utgangspunkt i Guy Standings bok ”Prekariatet, den nye farlige klassen”. Her viser hun til at ordet prekariat er satt sammen av ordene proletariat og prekær: Det vil si de som selger sin arbeidskraft, men som aldri er trygge på sin inntekt.

Nettopp overnevnte fikk Manifest Tidsskrift til å sette kaffen i halsen. For Guy Standing omtales som den ”radikale, britiske professoren i utviklingsstudier”, og da tenker jeg de tenkte: Hva pokker’n er’e som skjer’a? Høyredama lener seg på Standing? Og dermed var vel intervjuavtalen i boks.

Venstresidens fordommer

Til Manifest tidsskrift forteller derimot Ørjasæter at dette ikke burde overraske i det hele tatt.

– Det burde ikke overraske, men jeg har alltid blitt undervurdert av venstresida, dere har så mange fordommer. Det har blitt slengt etter meg at jeg har forlest meg på Milton Friedman, men jeg har faktisk ikke lest ham, derimot leste jeg de radikale økonomene Carlota Perez og Joseph Schumpeter da jeg skrev hovedfag. Men dere på venstresida ser på høyresida slik man så på homofile på 60-tallet.

– Hehe, mulig det. Men du har uansett endret mening litt i det siste?

– Ja, jeg er mer i et vakuum enn før, på grunn av finanskrisen og at den ikke går over. Og at det ser ut til at ulikhetene øker. En ideologisk høyreside bryr seg ikke om det, det er som da AKP og andre på venstresida ikke lot seg affisere av overgrepene til Pol Pot. Jeg var pragmatisk og trodde på kapitalismens sivilisatoriske krefter, nå er jeg mer usikker. Høyresida er truffet av den økende ulikheten på samme måte som venstresida er truffet av innvandring. Man håpet at innvandring skulle gå bra av seg selv, og vil ikke si at det kan endre samfunnet til det verre. På samme måte vil ikke høyresida at de rike skal bli rikere, men det er det de har lagt opp til.

Dette fikk meg til å tenke på Paul Collier, professor i økonomi og offentlig politikk ved Blavatnik School of Government ved Universitetet i Oxford. Collier har alltid blitt omfavnet av den politiske venstresiden, ikke minst på grunn av boka ”The Bottom Billion”, der han setter søkelyset på hvordan verdens fattigste lider under at de lever i samfunn uten velfungerende institusjoner. Slike budskap passer som hånd i hanske for politikere som lever av å fremstille sin egen grenseløse godhet. Men så kom den samme Collier med boka ”Exodus”, med undertittelen innvandring og multikulturalisme i det 21.århundre, og dermed var idyllen brutt. Collier tar nemlig til orde for å begrense innvandringen.

Mens Manifest tidsskrift ser ut til å kose seg med å tro at høyredama Ørjasæter har endret politisk mening, så leser jeg noe annet inn i hennes tenkning: Man forholder seg til realiteter. Da både i forhold til hva som skjer i samfunnet og hvordan dette blir politisk løst. For det er akkurat dette som også er blitt Colliers utfordring, venstresiden, ”hans egne”, vil gjerne pålegge ham munnkurv slik at han ikke bidrar til politisk gevinst for høyresiden. Det samme kan vi vel si om mottakelsen av bøker fra Thilo Sarrazin og nå kanskje også Érik Zemmour. Det er altså ikke budskapet som er det viktigste, men avsenderen.

Dog setter man ikke Ørjasæter så lett fast. I intervjuet angriper hun arbeidslinja og konstaterer at innvandringen truer velferdsstaten, også EØS-innvandringen (som jeg har omtalt tidligere). I denne sammenhengen gir hun for øvrig også Christian Tybring-Gjedde, den bokaktuelle FrP-eren som alle elsker å ta avstand fra, rett. Under henvisning til den raske innvandringsdrevne befolkningsveksten, påpeker hun: ”Christian Tybring-Gjedde skriver at det ikke er Europa som er de svake, men at det er vi som er det, vi er jo et veldig mindretall. Det er jeg enig med ham i, og man er ikke mot innvandrere bare fordi man er mot innvandring.” Med andre ord: det har sine grunner, og de grunnene må snart flere tørre å diskutere – uten å risikere stemplet som innvandringsfiendtlig eller det som verre er.

Men tankegods endrer seg ikke så raskt, noe Manifests neste spørsmål bekrefter:

– Du sier at høyresida har få løsninger på utfordringene i arbeidslivet, men er ikke dette en løsning med relativt stor suksess: Å skylde på innvandrerne og sette svake grupper opp mot hverandre?

– Er fattige, svarte og hvite unge menn svake? Det er problemet til venstresida, dere gjør alle til svake grupper. Er det klasseperspektivet eller det etniske som er viktigst? Vi har nok glemt hvor mye identitet og etnisitet betyr. Ut fra en klasseanalyse har folk like interesser, men du kan ikke late som om religion og etnisitet ikke finnes. Venstresida gjør det, mens høyresida later som om klasse ikke finnes.

Klassekompromiss

Det er her Ørjasæter bringer inn ett nytt klassekompromiss. Bekymringen for prekariatets vilkår tilsier at det må komme noen endringer. Hun tror det vil skje endringer i arbeidslivet, blant annet at modellen med faste stillinger forsvinner. Ørjasæter viser til at det avgjørende er hensynet til alle, ikke bare til de med jobb. Og vel så ille: Slik det er nå stikker en viss generasjon i øvre middelklasse av med det meste, påpeker hun. Derimot har hun liten tro på at outsourcing av visse typer arbeidsoppgaver (for eksempel renhold) vil forsvinne. Konkurransen gjør ikke dette mulig lenger. Uansett er hennes poeng at det som ikke fungerer, må gjøres noe med. Det fordrer dog at vi ser hva som skjer – på alle nivåer i samfunnet.

– Du ser for deg et slags nytt klassekompromiss?

– Ja, nettopp. Jeg har en fantastisk fin jobb hvor jeg tjener godt og bor trygt, jeg må finne meg i å måtte betale for ro og fred. Tidligere laget vi et kompromiss med arbeiderklassen, nå må vi kompromisse med prekariatet. Det er kanskje borgerlønn. Spørsmålet er også hvor fagbevegelsen går, trekker de stigen opp etter seg eller stiller de fornuftige krav angående midlertidighet?

Hun viser til at i dag er det to deler av arbeidsmarkedet som vokser, det er de 20 prosentene på toppen og de 20 prosentene på bunnen. Spørsmålet er om de 20 prosentene på bunnen er i en ”sosial jumping”, slik som Civitas Kristin Clemet tror, eller om de er ”stuck”, slik forfatteren Standing tror. Selv er Ørjasæter kommet til at hun ingenting vet lenger:

– Jeg vet ingenting lenger. Kombinasjonen av innvandring, finanskrise og belastning av trygdesystemet gjør det hele usikkert, som sagt overrasker det meg at venstresida er så skråsikker. Jeg er i tenkeboksen, men kommer ut om tre år, da har jeg svaret. Nå savner jeg samfunnsanalysen min, hvor ble den av?

Men en ting er hun sikker på: de politiske partiene i Norge tar ikke dette på alvor – og at Høyre ikke skjønner innvandring, som nettopp handler om at de selv tilhører den klassen, endog den eneste påpeker Ørjasæter, som tjener på innvandringen. Men at den samme innvandringen truer andre samfunnsklasser, bryr ikke Høyre seg om. Derfor har hun gjort det slutt med Høyre. Nå vet hun ikke om hun skal flørte med FrP eller Ap.

Jeg tror jeg har svaret, Ørjasæter: sannheten ligger midt i, men der er det selvsagt ikke noe parti. Det er dilemmaet, særlig når de etablerte partiene er mer opptatt av å posisjonere seg enn å se på de langsiktige politiske linjene for Norge. Når hørte vi sist en politiker med visjoner for Norge? Som fortalte om hvilket Norge en ser for anno 2030? Alt dette er erstattet av poseavgift, åpningstider på polet og annet som ”virkelig har betydning” for samfunnsutviklingen. Imens vokser politikerforakten, kanskje til og med hos en del politikere selv.

Manifest tidsskrift: Til kamp mot ulikheten