I Pakistan ligger 141 mennesker døde – 132 av dem barn – etter det grusomme Taliban-angrepet på skolen i Peshawar. Ord blir fattige og bildene er ubeskrivelige. Flere medier forteller om de rystende detaljene. Barn skal ha blitt halshugget, en lærer ble brent levende foran elevene sine og flyktende barn ble skutt i ryggen. Mange er skadet. De overlevende er påført traumer for livet.
– Mange barn gjemmer seg under benkene. Drep dem, skal en Taliban-soldat ifølge en overlevende ha sagt.
Det er nesten umulig å forestille seg redslene som har utspilt seg på skolen i angrepet, som i brutalitet og utførelse har likhetstrekk med terroraksjonen i Beslan i 2004. Her angrep tsjetsjenske separatister og muslimske ekstremister med al Qaida-tilknytning en skole og tok 1200 skoleelever og personale som gisler. 334 ble drept, hvorav 186 var barn. Da russisk politi stormet bygget og befridde de overlevende, ble flere av terroristene regelrett lynsjet av den opprørte folkemengden som hadde samlet seg utenfor skolen. Av det som antas å ha vært 32 angripere, var det bare en som overlevde. Det minner heller ikke så lite om terrorangrepet på Utøya, hvor Anders Behring Breivik brutalt meide ned 69 forsvarsløse barn og ungdommer som løp for livet.
Gårsdagens angrep karakteriseres som det verste i Pakistans historie og statsminister Nawaz Sharif har erklært tre dagers landesorg.
Organisasjonen Khwendo Kor har en skole i samme gate som den som ble angrepet og skoleleder Maryam Bibi forteller om forferdelige scener. Fortvilte foreldre og venner fyller opp sykehusene og gatene rundt skolen.
– Kjære vene. Folk er terrorisert og skriker på gata. Menn skriker, kvinner skriker, folk slår hodene sine i veggen. Det er så forferdelig, du kan ikke engang forestille deg det. Over hundre uskyldige barn er døde. Det er sjokkerende, sier Bibi til Dagbladet.
Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) har tatt på seg ansvaret for massakren av barn og uskyldige sivile. Mens angrepet pågikk opplyste TTPs talsmann Muhammed Khorasani at organiasjonens menn hadde fått ordre om å skyte de eldre elevene, men la de yngste gå. Media forteller likevel om begravelser av ti år gamle barn. En av terroristene skal ha sprengt seg selv i et klasserom hvor 60 barn oppholdt seg.
Bibi håper den forferdelige ugjerningen er slutten på Talibans terrorisering av grenseområdet Peshawar.
– At Taliban angriper er ikke noe nytt. Vi har jobbet for utdanning i mer enn 20 år og blitt angrepet før. Alle slike hendelser er veldig demotiverende, men vi er motstandsdyktige. Livet går videre og vi vil fortsette vårt arbeid for utdanning. Vi håper dette er slutten på terroren. Vi håper det, sier leder for Khwendo Kor, Maryam Bibi, til Dagbladet.
Men i TV-kanaler og medier står Talibans representanter fram med navn og ansikt og melder at dette bare er begynnelsen. – De varsler at det kommer mer. For to uker siden ble minst hundre mennesker drept av selvmordsbombere i Lahore. I dag var det skoleangrepet. Og snart kommer det mer, melder de rett i kamera, forteller Norges Røde Kors’ representant på stedet, Astrid Sletten.
Og utrolig nok får Talibans representanter dra fra tv-studioet som alle andre gjester. Ingen er så langt blitt pågrepet av pakistanske myndigheter.
Taliban står altså åpent frem i nasjonale og internasjonale medier – før, under og etter – hvor de påtar seg ansvaret for drap på 141 mennesker og truer med lignende aksjoner i nær fremtid og får gå i fred. Så kan man bare lure på hva det skyldes.
Kan en årsak være at pakistanske myndigheter lever i samme fornektelse som mange muslimske talspersoner, kommentatorer og deres støttespillere i Vesten dessverre gjør?
Noen av de overlevende barna forteller at Talibans menn gikk rundt på skolen og forlangte at de livredde barna skulle avsi den muslimske trosbekjennelsen og ropte «Allahu Akbar» når de begynte å skyte.
De sa at vi skulle si trosbekjennelsen, forteller eleven Aamir Ali til CNN.
Spilte død
16 år gamle Shakrukh Khan overlevde ved å late som om han var død, da fire bevæpnede, uniformerte menn stormet klasserommet der han befant seg.
Før de begynte å skyte ropte de «Allahu Akbar», ifølge skoleeleven.
Lederen for den ekstreme organisasjonen Islam Net – som Aftenposten anbefaler som samarbeidspartner for regjeringen i arbeidet mot islamsk radikalisering – Fahad Quershi mener likevel at Taliban ikke er muslimer. På Facebook sverger han på at de lyver, selv om de tror på det selv, når de hevder at de følger koranen og kjemper for Allah.
På kommentarplass i VG skriver Shazia Sarwar at «terrorister har ingen religion, ingen menneskelighet, ingen hellighet, ingen grenser, ingen venner, ingen moral.»
Og i Oslo-moskeen Islamic Cultural Centre (ICC) har imam Hamid Ali Farooq dette å melde:
– Jeg er i chok og har ikke ord til at beskrive denne grusomme handling. Vi er alle i sorg, siger Hamid Ali Farooq.
Han understreger, at drab på civile og uskyldige ikke har nogen plads i islam. Uanset, om det sker i Sydney eller Peshawar.
– Dette barbariske angreb er noget af det værste, der er sket mod børn, mod menneskeheden i nyere tid. Det har ingen ting med muslimer eller islam at gøre, siger imamen.
– En muslim kan aldrig begå en så grotesk handling.
Men det kan de. De som alle andre. Det finnes ateister som dreper ateister, kristne som dreper kristne og hinduer som dreper hinduer. Den ugandiske terrororganisasjonen The Lord Resistance Army som dreper for fote er uttalt kristen, The National Liberation Front of Tripura som herjer i India for å utbre «Guds og Kristi rike» likeså. Hindu Jagran Manch er som navnet antyder hinduister. Euskadi Ta Askatasuna er baskiske separatister.
Voldelige ekstremister og terrorister kommer mao i alle utgaver.
Nå skal jeg ikke begi meg inn på selve tolkningsspørsmålet, men at det finnes flere tolkninger og retninger innen islam – som i andre religioner – er udiskutabelt. Moderate muslimer følger sin, de ikke fullt så moderate sin og de helt rabiate sin.
Dette må verdens fredelige muslimer og muslimer bosatt i Vesten begynne å forholde seg til, for jo lenger de fornekter det alle andre kan se, jo flere ekstremister vil vokse frem – på begge sider. Blant radikale og konservative muslimer fordi de ikke blir konfrontert med de ufjelge holdningene de selv har og sprer, og blant de reelle muslimhaterne – for de finnes – fordi moderate muslimers fornektelse av islams mer problematiske sider og deres følgere fremstår som upålitelig og dermed baner veien for de evinnelige beskyldningene om taqiyya (religiøst sanksjonert løgn for å beskytte islam og/eller muslimer). Ifølge denne logikken går det ganske enkelt ikke an å stole på en muslim, hvilket er det rene vås.
Det er ikke vanskelig å forstå (i mangel av et bedre ord:) vanlige muslimers frustrasjon. Men fornektelsen av at f.eks. islamisme og jihadisme – og handlingene disse retningene utløser – også springer ut av islam skaper en uheldig dynamikk, fordi det er og oppfattes som utroverdig. Det er en forståelig reaksjon fra omgivelsene og en like forståelig reaksjon fra en minoritet som sitter i saksen og føler seg truet.
Vi kan vanskelig forvente at muslimer som lever i land der Taliban og deres trosfeller nærmest har fritt leide til å slå ihjel kritikere skal gå løs på islams dårligere sider over natten. Europeiske muslimer er imidlertid i en unik posisjon til å starte og lede det oppgjøret de aller fleste nå bør innse at må komme. Våre muslimer har selvfølgelig ikke ansvar for alt som skjer i islams navn, men forsøkene på å benekte problemene er ikke holdbare. Som i alle andre religioner finnes det mye fint i koranen, men det finnes også mange voldelige og uakseptable ting. Og mange anbefalinger av praksiser som ikke er gangbare i moderne, humane samfunn.
Troende muslimer bør erkjenne at også dette er en del av islam – og så ta det derfra. Hvis europeiske muslimer går åpent og offensivt ut, kan det dessuten føre til at mange flere vil bedre forstå og sympatisere med deres situasjon. Kanskje vil også flere melde seg for å støtte liberale muslimer og deres kamp for reformasjon når de ser at det er evne og vilje til det blant muslimene selv?
Taliban, Den islamske staten og likesinnede følger samme religiøse og totalitære verdensanskuelse og har gått til angrep på sivilisasjonen og alle som vil leve i fred. Til tross for at de springer ut av islam, forfølger minoriteter der de har makt til det og utgjør en sikkerhetsrisiko i Vesten, er de først og fremst en trussel mot andre muslimer. Det bør altså være god grobunn for mellommenneskelig forståelse og bygging av allianser i håp om å bekjempe en felles fiende som ikke engang holder seg fra å slakte forsvarsløse barn.
Men ikke i dag. I dag er det tid for sorg over barna og lærerne som ligger døde i Peshawar, og medlidenhet med foreldre og barn som har mistet sine kjære på verst tenkelig vis, som følge av en religiøspolitisk ideologi som truer oss alle.
Men kanskje i morgen?