TV2 illustrerer økningen på 40 prosent saker hos UDI som omhandler mistanke om proformaforhold med norskgreske Elefteria Hagen. Hun trodde på kjærligheten til en mann fra Vest-Afrika, som hun fikk barn med. Mannen hadde fått avslag på asylsøknad, innledet et forhold til Elefteria, og sammen flyttet de til Sverige. Etter EØS-reglene skulle dette sikre han oppholdstillatelse. Nå lever Elefteria i frykt for at sømnnen på tre år blir kidnappet av barnefaren. UDI forteller at proformasaker har vist ”en enorm økning de siste årene”, og at den faktiske økningen i år er på hele 40 prosent.
Når TV 2 tar kontakt med UDI, får vi vite at det har vært en kraftig økning i antall mistenkelig saker, flere søknader om opphold blir avslått som proforma.
– Vi har hatt en enorm økning de siste årene. Bare i 2014 er det en 40 prosent økning i antall saker inn til oss, sier Anne Kari Kollstrøm, som er områdeleder i UDI.
Måten mennesker forsøker å sikre seg opphold på i Norge varierer. Det er snakk om alt fra proformaforhold/ekteskap hvor den parten som bor i Norge enten er uvitende eller samarbeider uten at det er et reelt forhold. Det er avslørt bruk av tvang og bruk av falsk identitet og andre uriktige opplysninger, som benyttes for å vinne frem med søknad om oppholdstillatelse i Norge.
Misbruker EØS-regelverket
UDI har også avslørt at personer som får avslag på oppholdstillatelse og blir utvist fra Norge, kan ty til EØS-regelverket. Oppskriften verserer på enkelte nettsider:
En asylsøker som ikke får opphold i Norge, kan bosette seg sammen med sin norske kjæreste/samboer/ektefelle/partner i et annet EU eller EØS-land. Her kan vedkommende få oppholdsrett. Dette er en rettighet som er basert på EØS-avtalen om fri flyt av mennesker. Dersom den norske statsborgeren kan forsørge de to, som sammen eksempelvis flytter til Sverige, så er det rimelig enkelt å få oppholdsrett. Etter å ha bodd i et EU/EØS-land kan paret senere satse på lovlig å returnere til Norge. Mange benytter mulighetene uten at de gjør noe ulovlig eller feil, påpeker UDI.
– Men det er svært urovekkende at andre utnytter EØS-reglene som er bygd for et annet formål, påpeker Kollstrøm overfor TV 2 Nyhetene.
Den nye regjeringen øker kravet om tre års botid/samliv til fem år for å få permanent opphold på selvstendig grunnlag. En bedring, ja, men om det hjelper særlig er nok heller uvisst. Nettopp av blant annet denne grunnen foreslo Bærekraftutvalget til Frp at innvandring gjennom ekteskap/samliv skal avvikles i sin nåværende form. Personer som vil innvandre til Norge skal først og fremst komme på selvstendig grunnlag for å bidra til felleskassa.
Retten til familieliv er en av de grunnleggende rettigheter i ethvert menneskes liv og er et bærende prinsipp i de fleste konvensjoner og regelverk. Det er derimot ingenting som tilsier at en stat skal forplikte seg til å forsørge en familie. Slik familieetablering og -gjenforeningsordningen fungerer i dag er det derimot tilstrekkelig at kun ekteskapskontrakten ligger til grunn for rett til varig opphold i Norge, uten hensyn til om ektefellen kan bidra i det norske samfunnet.
Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg ønsker å rette oppmerksomheten over til ulike personers mulige bidrag, der vår primære målsetting er at ekteskapskontrakter alene ikke skal kunne legges til grunn for innvandring til Norge. Det betyr ikke at den samme ektefellen ikke kan innvandre til Norge, slik at familielivet kan realiseres her, men det innebærer at det er ektefellens mulige bidrag til samfunnet som blir det vesentlige, altså ektefellenes muligheter for arbeid eller utdanning i Norge. Dette kravet skal ikke gjelde for overføringsflyktninger som allerede var gift før vedtak om opphold i Norge.
Hva gjelder retten til familieliv, er det også verdt å merke seg følgende: Ifølge Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan ikke et ektepar/samboere selv bestemme i hvilket land familielivet skal finne sted.[1]
Det er for øvrig ingen tvil om at ekteskapsinstituttet misbrukes for å få opphold i Norge, både gjennom tvangsekteskap, barneekteskap, proformaekteskap, søskenekteskap og lignede, i tillegg til at systemet legger til rette for menneskehandel. Alt dette bryter med grunnleggende frihetsverdier, som for eksempel likestilling, likeverd, valgfrihet og trygghet, som er en del av grunnlaget for Fremskrittspartiets politikk. All den tid ekteskapskontrakter alene ikke er et innvandringsverktøy, vil denne problematikken langt på vei opphøre.
Som eksempel på misbruk kan nevnes at våren 2010 innførte Utlendingsdirektoratet (UDI) tilbud om DNA-testing av somaliske ektefeller uten felles barn. Bakgrunnen var at det var grunn til å tro at enkelte i denne gruppen utga seg for å være ektefeller, men i realiteten var søsken. Treffprosenten da denne typen testing ble innført lå på i overkant av 40 prosent, inkludert de som ikke møtte til testing. Fra 2011 til 2012 gikk treffprosenten ned til omkring 25 prosent, der UDI presiserer at de har testet de fleste ektefeller uten felles barn. I mars 2012 begynte UDI også å tilby DNA-tester til ektefeller uten felles barn i tre andre store søkergrupper, Etiopia, Eritrea og Afghanistan. Det er for tidlig å si noe om treffprosenten i disse DNA-testene, men UDI informerer om at de har hatt enkelte treff i alle grupper.
Misbruket av ekteskapsinstituttet sammen med det totale fraværet av en vurdering av ektefellers mulige bidrag til samfunnet, har ført til Bærekraftutvalgets beslutning om å arbeide for å avvikle dagens ordning. Det vil etter all sannsynlighet innebære et omfattende og tidkrevende arbeid, ikke minst knyttet til internasjonale avtaler og konvensjoner. Innen dette er realisert, foreslår Bærekraftutvalget en rekke innstramminger i familieinnvandringen.
Da det ikke er en menneskerett for et par å bestemme hvilket land de skal bosette seg i, mener jeg personlig at enhver asylsøker med avslag ikke skal ha mulighet for å få opphold etter utvisningsvedtak ved å innlede et forhold til herboende person. Denne muligheten legger forholdene til rette for fusk og overgrep.
[1] Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 28. mai 1985 (Abdulaziz, Cabales og Balkandi).