Denne kommentaren må leses i lys av at jeg er venn av Christian Tybring-Gjedde.
Mens orkesteret fortsetter å spille, er tittelen på Christian Tybring-Gjeddes bok, Frp-politiker i Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Bokens åpning er spekket med udiskutable (og ja, en rekke ubehagelige) fakta, ikke minst om innvandringens økonomiske konsekvenser og demografien, to faktorer som henger tett sammen. For man kan ikke lenger lire av seg floskler som at ”innvandringen er en økonomisk berikelse”, og fremdeles mene at man som politiker (eller økonom) fortjener å nyte respekt. Denne floskelen ble knust en gang for alle av Finansavisen i fjor, sekundert av Erling Holmøy i SSB.
Men det er ikke tall som er kjernen i Tybring-Gjeddes behov for å gi Norge beskjed. Det er verdiene, frihetsverdiene våre, og derav kulturen vår, som er under økende press, og som er der lidenskapen til forfatteren slår inn. Det handler om hans mer og mer velbegrunnede bekymring for at den kulturelle bærekraften på et tidspunkt vil rakne grunnet alt for høy ikke-vestlig innvandring i forhold til hva det norske samfunnet og norsk kultur klarer å absorbere.
Med et slikt ståsted defineres man lett ut av det gode selskapet, man er «utenfor», mens de politisk korrekte kan fortsette dansen på Titanic, de er «innenfor», kategorier Tybring-Gjedde bruker flittig i boken.
Vi som i flere år har vært skeptiske til prosjektet om å endre Norges demografiske sammensetning dramatisk, og skape såkalt flerkultur, har aldri fått svar fra intelligentsiaen eller Ap-politikerne, som kjørte prosjektet i gang, på hva som er målet med dette prosjektet. Hvor er endestasjonen? Hva ser de for seg at Norge er om 20 år, og 30 år hvis det fortsatt skal komme titusener nye innvandrere årlig? Vi som har vært på den skeptisk siden siste tiåret – om lag – vi som har blitt ansett som (svartsynte) alarmister i Tybring-Gjedde-klassen – vi har måttet bite i oss følgende: vi tok feil, for gang på gang viser det seg at utviklingen går enda raskere i negativ retning enn vi forutså. Nå i det siste har det vært fremveksten av Den islamske staten (IS) og derav det dramatisk økte potensialet for terror på norsk og europeisk jord, som har fått oss til å måpe.
Det er ikke mange lyspunkt på makronivå for verken norsk kultur eller økonomi hvis man ser inn i glasskulen uten solbriller og med lupe. Dette vet eksempelvis Elin Ørjasæter godt. Likevel klistrer hun ”svartsyn” til Tybring-Gjeddes skarpe og godt dokumenterte anskuelser, i en anmeldelse i Aftenposten som jeg hadde forventet ville vært mer givende fra Ørjasæters penn, all tid hun er en av dem som har erkjent problemene. Man kan jo spørre Ørjasæter, som i denne sammenheng er lite faktuell i sine betraktninger: kan hun peke på sentrale statistikker som viser at dette går så bra så? Kan hun peke på et eneste sentralt land i Europa der ikke de kulturelle alarmklokkene har gått, særlig grunnet islams stadig økende makt? At Tybring-Gjedde er ”pessimistisk” er vel et utslag av fakta og realisme, mens hva er Ørjasæters dokumenterbare grunner til å velge å være ”optimistisk”?
For å skrive en ærlig bok om innvandringens konsekvenser, må nødvendigvis bli en trist affære.
Tybring-Gjedde kler dog elegant av vår til dels hykleriske politiske elite. Et siste eksempel jeg kan nevne ut fra Tybring-Gjeddes logikk, er når partilederne Knut Arild Hareide i Krf og Trine Skei Grande i V, går til budsjettforhandlinger med høyreist fane om 2,5 milliarder ekstra kroner til å bekjempe fattigdom, med fokus på barnefattigdommen i Norge som øker. Budskapet som selges er at de virkelig vil hjelpe de fattige barna og forhindre at flere skal ende opp i den kategorien. Samtidig gjør de det meste for å skape økende fattigdom i Norge. Dette ved å presse Erna og Siv maksimalt til å ta inn enda flere flyktninger, som vil koste mye mer enn de smulene som nå skal gå til økt fattigdomsbekjempelse. (Da hopper jeg over den ekstremt kostnadskrevende asylinnvandringen og de ditto dyre henteekteskapene som heller ikke skal røres av de gode sjelene.) Erna og Siv ville ta de 1 000 kvoteflyktningene fra Syria, som Ap la som snubletråd i sitt siste budsjett, inn på den generelle FN-kvoten på 1 000 personer neste år. Dette tallet er nå satt på plass med 2 200 syrere. Da skal jeg minne de hjertevarme om noen tall: Ikke-vestlige koster i snitt 4,1 millioner kroner per person i et livsløp ut dette århundret, syrere ligger på rundt 7 millioner kroner, som da blir e kostnad på over 150 milliarder kroner kun i denne «lille» guppen i statsfinansielle forpliktelser. Minimum. Så kan jeg også minne om at identifiserbare utgifter på statsbudsjettet til innvandringen nå er på 18 milliarder kroner, som er toppen av isfjellet av hva denne ”festen” koster oss årlig. Men så vil jeg også minne om noe annet: At noen ønsker seg en bærekraftig økonomi også i tilknytning til innvandring, er ikke ensbetydende med at man er hjerterå. For hvis det er slik av politikere på Stortinget ikke er interessert i økonomi, så er de på feil sted.
Det er slike eksempler som boka til Tybring-Gjedde er spekket med. Og skarpe observasjoner av det verdimessige hykleriet ved den ”berikende” innvandringen. En som jeg lo godt av er kvinnen fra Bagdad som nær sagt idet hun lander på Gardermoen i positive ordlag defineres som ”flerkulturell”, mens Tybring-Gjedde, født i Oslo, og som har bodd ni år i USA og Brussel, altså har han bodd utenlands nesten hver femte dag av livet sitt, aldri vil bli tildelt «æren» av å bli titulert flerkulturell.
Kulturrelativistene og ”ytringspolitiet”, enten de er i media, politikken eller journalistikken, er lave frukter å plukke ned for en ærlig og opplyst politiker som Tybring-Gjedde. ”Kulturrelativismens mor” i media, som han kaller Aftenpostens Inger Anne Olsen, har med andre ord noe å se frem til – hvis hun våger å lese boken og ”ta debatten”. Nettopp der sa jeg det: jeg tror media, akademia og politiske motstandere vil gjøre hva de kan for å ignorere at budskapet får oppmerksomhet. Hvorfor? Da svarer jeg med et nytt spørsmål: hva skal de si? Skal de si: Du har rett?
Uansett hvor galt det flerkulturelle prosjektet skulle utvikle seg, tviler jeg sterkt på at de ansvarlige og medløperne kommer til å innrømme noe som helst medansvar. Det er nemlig ikke mange som har samme moralske baller som Tybring-Gjedde. Eller samme lidenskap for det gode Norge og våre etterkommere.
Som Tybring-Gjedde sier det: FNs flyktningkonvensjon er ”bankerott”. Det samme kan man si om den norske innvandringsdebatten?
Etterskrift: Jeg må legge til dette som overrasket meg i Ørjasæters anmeldelse: Hun mener det er «et diskutabelt premiss» at Tybring-Gjedde ble syk i kjølvannet av alle angrepene på han i media etter 22.juli. Vel, det var en voldsom og hatefull jakt på han umiddelbart etter terroren, en mediejakt så massiv som jeg tror ingen annen politiker har opplevd. Jeg kan legge til følgende: kona Ingvil Smines Tybring-Gjedde gikk også på en kraftig psykisk smell i kjølvannet av 22.juli og måtte også ha medisinsk hjelp. Det sier vel sitt. Sistnevnte formidlet med tillatelse fra Ingvil.