Jeg måtte dra på smilebåndet da jeg så krigstypene hos Aftenposten. Det var noe veldig velkjent med vinklingen på angrepet mot Rolfsen og hans film, som gjerne handler om å slippe å snakke om faktiske avdekkede og svært alvorlige forhold som kan ha dødelig utgang (drap, selvmord). Jeg har mang en gang fått liknende beskjed, som at jeg er en verre overgriper (og definitivt ingen partyfixer) når jeg har medvirket til å avdekke og kritisere forhold særlig unge med muslimske foreldre lever under, enn de faktiske overgriperne. Kadafi Zaman måtte til og med ta opp dette teamet i boken sin om all rasismen som ødelegger norskpakistanske jenter og gutters liv, altså hvite nordmenn som diskriminerer dem så hjerterått, i motsetning til deres egen. Jeg ødelegger identiteten deres, var beskjeden i boka Norge i svart, hvitt og brunt. Eller for å være helt presis sa han dette om min bok Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, i sin svarte, hvite og brune bok: ”(den er) et moderne korstog, som etter mitt skjønn har bare ett mål, å knuse vår identitet og selvrespekt”.
Skal det være, så skal det være. Omsorg for ofre kan altså være en risikosport.
Zaman hadde mer på lager:
“Er det noe annet som er typisk norsk? En ting tror jeg de fleste kan nikke seg enig i, at avvikere eller andre som tar avstand fra sin egen kulturelle egenart faller i smak. Om det er kvinner eller menn spiller ingen rolle, bare de hater sine egne. Jeg er ikke i tvil om at hadde jeg gått rundt og sagt at islam og den pakistanske kulturen er sinnssvak, ville jeg bli mottatt med halleluja-rop. De elsker mennesker som passer med deres forestillinger, som gjør opprør mot sin medfødte kulturarv.”
Det er vel denne kategorien Zaman vil plassere en Rolfsen i, som har tillatt seg å la unge formidle sine holdninger, sine dilemmaer (leve fullt og helt i Norge eller følge foreldrenes ønsker og pålegg), og også rystende beskrivelser av vold og overgrep. Rolfsen hater sine egne, dypt og inderlig. Derfor spanderte han to år av livet sitt på denne ene dokumentaren. Da kan man virkelig se for seg det enorme hatet i hans mørke indre.
Både Aftenpostens artikkelforfatter i dag, Hajrah Arshad, og en Kadafi Zaman, minner presist (og tragisk) om den samme manglende evnen og viljen til kritisk selvrefleksjon som er en dominerende mentalitet i Pakistan, og dessverre også i norskpakistanske miljø. Likeledes vitner dette mistenklig om den samme manglende empatien med de sårbare og offer for overgrep som man finner i allerede nevnte land land. Egentlig ganske avslørende hva gjelder mental og verdimessig integrering i Norge, der vi har en lang tradisjon for å stå opp for de svake og sårbare og kritisere systemene som har ført dem i denne posisjonen?
Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen har sagt at han er lei av politisk korrekte norskpakistanere i posisjoner som kjefter på han fordi de mener han ødelegger deres «image», eller med mine ord: deres ”ære”. Slik formulerer Arshad seg innledningsvis:
Vet du hva jeg er lei av, Ulrik? Jeg er lei av din tolkning av norskpakistanere og din fremstilling av den norskpakistanske kulturen.
Nå vet vi at 96 prosent av norskfødte pakistanske unge kvinner som har giftet seg i perioden 2007 – 2012, ”fant” en blant sine egne, 55 prosent av dem ”fant” en ”egen” i det som antas å være på den andre siden av kloden – i Pakistan. Derfor mener Arshad at det mangler karakterer i Rolfsens film, der vi hadde fire stykker: Han som ville gifte seg arrangert for at kona skulle stelle foreldrene hans, hun som allerede var tvangsgiftet på groveste vis, den velutdannede unge kvinnen som antydet at respekt for foreldrene nok måtte vike for det frie ekteskapsvalget, og kjendisen som ga etter for morens ønske og dro til Pakistan for å hente hustru. Beskjeden til Rolfsen er at han ”mangler de fleste” karakterene, og han ”snakker ikke på vegne av de fleste” (har hun overnaturlige evner?):
Du mangler mine norskpakistanske venner som gifter seg av egen vilje, min norskpakistanske familie som fremmer viktigheten av utdanning, mine norskpakistanske naboer som er opptatt av å bygge et sterkt lokalsamfunn og mine norskpakistanske kolleger som jobber med det de har lyst til å jobbe med.
Du mangler de fleste.
Arshad drar inn Abid Raja som en parallell til Rolfsen, for Raja har tatt opp det utbredte jødehatet blant muslimer. At Rolfsen mener at mange lider i henteekteskapene, er like lite sannsynlig (eller ”komisk”, som hun sier det), som ”Abid Rajas påstand om at muslimer får jødehat inn med morsmelken”.
For Rolfsen skulle ta seg en tur på universitetet (eller høyskoler, som har samme status), der ”norskpakistanere er opptatt av verdier som ytringsfrihet, utdannelse og likerett”. En av dem hun kanskje sikter til er Fahad Qureshi? Eller den niqab-kledde Aisha? For hvem Arshad på vegne av? Hvem representerer hun? Alle de resterende fire prosentene som ikke gifter seg med (norsk-) pakistaner?
Arshad kommer med en innrømmelse: Hun sliter med å ha en tydelig identitet, som norsk, fordi hun er ”mørkhudet”. Akkurat det synes jeg er temmelig gammeldags, og jeg har til gode å møte eksempelvis voksne adpotivbarn som sliter med å føle seg norske selv om de er født i Brasil eller Korea. Da er det kanskje noe i oppvekstkulturen som har skygget for identitetsbyggingen?
Nei, det er det overhodet ikke, fastslår Arshad, dette er bare å ”dumme ut pakistanere”
Det er komisk når du påstår at pakistanske foreldre lærer sine små barn at de ikke er norske.
Det er nesten like komisk som når Hassan i dokumentaren sier at nordmenn ikke tar vare på foreldrene sine. Hans egen plan er å skaffe en kone fra Pakistan som skal ta vare på hans foreldre, slik at han kan få levd ut sin egen drøm.
Du dummer ut pakistanerne når du gjør Hassan til en talsmann for norskpakistanere.
Vel, dette var et kjært triks for førstegenerasjon pakistanere når de i debatt om tvangsekteskap skulle forklare oss hvor mye bedre pakistansk kultur er enn den norske kulturen: ”Vi tar mye bedre vare på de eldre enn…” Mon tro hvor Hassan har lært om nordmenns slette eldremoral?
”Det handler om meg!” roper Arshad som svar til Rolfsen når han sier ”det handler om Fatima som har det tøft”.
Forstår du ingenting? Det handler jo om meg! Du sier selv at denne dokumentaren er representativ for norskpakistanere. Da gjelder det også meg.
Så til punsjlinen:
Når jeg blir spurt om det virkelig er slik Ulriks dokumentar viser, det er da jeg møter på de ordentlige utfordringene i hverdagslivet.
Aha, det var altså dette som er det virkelig vonde i livet til Hajrah Arshad.
Adjø solidaritet? Hva gjorde oss fortjent til å få en slik egoistisk og navlebeskuende ungdom uten det avgjørende empatigenet i front?
Les geniale Isra Zariat i Dagbladet, en ung kvinne med empati og hodet godt på plass. Sånn ungdom vil vi ha! Brennpunktert