For inntil fem år siden var det (tro det eller ei) en tilnærmet opplest og vedtatt sannhet at innvandringen er lønnsom for Norge. For eksempel levnet et oppslag i Aftenposten lille julaften 2008 ingen tvil: Innvandrerregnskapet går i pluss. Dagen etter, som den reneste julegaven, fulgte samme avis opp på lederplass, da både med å ta avstand fra at et såkalt innvandrerregnskap var utarbeidet og uttrykke glede over at det faktisk viste at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge.
Aftenposten tok imidlertid feil på begge punkter, uten at de noen gang har dementert det. Det var ikke utarbeidet noe innvandrerregnskap, noe også Statistisk sentralbyrå (SSB) forklarte – i samme avis. Sannheten var at en av avisens journalister hadde kommet frem til at statistikken han hadde innhentet var et innvandrerregnskap og på egen hånd konkluderte han med at det «gikk i pluss».
I 2009 presenterte HRS derfor – for første gang i Norge – et regnskap for Norges befolkning. Ja, det var å betrakte som et slags innvandringsregnskap, men vi manglet to sentrale faktorer for å gi annet enn indikasjoner på innvandringens kostnader: 1) SSB fortalte at de «ikke hadde tid» til å effektuere vår databestilling, så vi måtte basere oss på allerede offentlig tilgjengelig statistikk og annen dokumentasjon, og 2) Vi kunne hatt langt bedre økonomisk kompetanse og dermed inkludert flere variabler i analysen.
Rapporten må leses som et produkt av sin tid. I rapporten la vi heller ikke skjul på at vi hadde latt oss provosere av politikere, forskere og journalister som i ulike sammenhenger hevdet at innvandring er et økonomisk vellykket prosjekt for Norge.
LES: Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten (HRS, N-2-2009)
Prislapp på folk
At Aftenposten gledet seg over at innvandringen til Norge skulle være et økonomisk lønnsomt prosjekt forteller oss hvilken tidsånd som rådet (og til dels, enda råder): Vi ønsket så gjerne at det skulle være slik. Noe annet kunne jo ende opp med anerkjennelse til noen vi ikke ønsket å gi anerkjennelse til, og kanskje vi dertil måtte begynne å gjøre noe annerledes.
Disse som det ikke skulle gis noen anerkjennelse til, var først og fremst Fremskrittspartiet (FrP) og i særdeleshet Carl I. Hagen. For allerede i 1995 foreslo Hagen at et slikt regnskap burde utarbeides for Oslo. Den daværende partileder Hagen fremmet så forslag om det samme, da på nasjonalt nivå, i Stortinget våren 1996. Forslaget fra Hagen og FrP ble møtt med forferdelse. Skulle vi begynne å regne på innvandrere? Sette en prislapp på folk?
Reaksjonene må leses som produkt av sin tid. FrP var på denne tiden, og kanskje til dels enda, ansett som et fremmedfiendtlig parti. Ergo var intensjonen til FrP ikke god, de ville ikke innvandrerne godt, men henge dem ut til spott og spe? Nettopp denne reaksjonen er selvforklarende: Mange må ha skjønt at et innvandringsregnskap ikke ville være fordelaktig for (alle) innvandrerne, der man igjen fryktet at det kunne føre til stigmatisering av grupper. Da var det straks lettere å forholde seg til dem i SSB som på denne tiden var de eneste i byrået som uttalte seg om innvandring og integrering, du vet, dem som hevdet at «det går godt, ting tar bare litt tid».
Fra slemt til fakta
Resultatet av FrPs forslag ble altså at det var slemt å regne på innvandring, ja, rett og slett inhumant å måle Norges befolkningsgrupper etter en økonomisk standard. At det er akkurat det som gjøres i alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet, ble elegant oversett. Som vi skrev i rapporten:
Begrunnelsen for å beregne kostnader/inntekter er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy. Flagger et politisk parti at de ønsker å bruke eksempelvis 1 milliard mer på skole, er det første spørsmålet som stilles: Til hva? Sier de at de vil bruke 1 milliard mindre på skole, avkreves de å klargjøre hva som skal kuttes. Det er borgernes soleklare rett å vite. Vi lever i et flertallsdemokrati som er tuftet på vår rett til medbestemmelse. Når det derimot kommer til innvandring stiller saken seg tydeligvis annerledes. Det skal ikke foretas noe regnestykke over hva ulik innvandring til Norge gir av inntekter eller kostnader. Ingen vet hvor det skal plusses på eller kuttes. Vi vet ikke hva det ene eller andre koster, eller hva som er eventuell inntjening. Vi mangler styringsverktøy. Derfor er da også store deler av innvandrings- og integreringsdebatten en røre av et føleribudskap og føleriargumentasjon.
I 2009 slo ikke denne type argumenter gjennom, kanskje fordi vi helst ikke ville vite. Men det skjedde også noe annet i 2009, Brochmann-utvalget ble nedsatt. Tittelen på utvalgets NOU (levert i 2011) er selvforklarende: «Velferd og migrasjon. Den norske modellens fremtid». Interessant er det at de data som SSB ikke hadde anledning til å gi oss, ble gitt til Brochmann-utvalget. Men da NOU-en ble presentert, fortalte professor Grete Brochmann meg at de hadde fått dataene så sent at de ikke hadde fått analysert dem godt nok.
Noe av forklaringen på sistnevnte finner vi i dagens Dag og Tid (ikke på nett).
Skikkelig arbeid
Under tittelen «Mannen som endra SSB» møter journalist Jon Hustad SSB-forsker Erling Holmøy. For mange var Holmøy en ukjent mann inntil 2012, men da kom han (sammen med Birger Strøm) med en rapport med den sexy tittelen «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring». Denne rapporten, som må anses som et innvandringsregnskap, slo fast at innvandringen til Norge ikke er lønnsom. Tvert imot er den kostbar. Slikt blir det selvsagt bråk av. Det var for øvrig denne rapporten som var grunnlaget for Finansavisens serie om kostnader ved innvandring, som også skapte mye støy.
Holmøy forteller til Hustad at det gikk greit å stå i kritikken, ikke minst fordi folk så at det var «skikkeleg arbeid», samtidig med at oppmerksomheten førte til at flere leser SSB-rapporter og «det er då liten vits i å skriva om ingen les.»
I saken fremkommer det også at bakgrunnen til Makroøkonomirapporten er å finne i bestillingen fra Brochmann-utvalget, men at «det heldt på å gå heilt gale». Holmøy forteller at gitt tidsfristen undervurderte han hvor omfattende arbeidet var. Det handlet ikke minst om for dårlige data på noen områder som det ikke ble tid til å gjøre noe med. Men i ettertid har han nettopp jobbet videre med disse problemstillingene, noe som har resultert i nye, og, beklageligvis, like nedslående funn. I siste nummer av tidsskriftet Samfunnsøkonomen har Holmøy kommet frem til at den norske velferdsstaten er underfinansiert med en fjerdedel av all norsk verdiskapning (omtalt av Hustad i forrige nummer av Dag og Tid). Veksten i personlig forbruk vil gå ned fra 2030 og skattene må opp med 24 prosent av BNP, som i 2060 kan bety en skatt for lønnstakere på over 70 prosent (!).
Hustad forklarer at dette handler om at det tas høyde for kostnads- og kvalitetsvekst i helse- og omsorgssektoren, som forbruksvekst.
Holmøy utdyper poenget:
Velstanden stig, og då vil vi taka ut stadig meir av helse og omsorgstenester. Eldrebylgja vil forsterke denne veksten kraftig. At vi sit att med mindre pengar etter at vi har kjøpt helsetenester, er på eit vis eit anna spørsmål. Sett litt på spissen: Det ville vera misvisande å måla velstandsauken framover med den summen ein har att av inntekta etter at ein har kjøpt det ein ynskjar av bustad, hytter, bilar, feriereiser og restaurantbesøk. Men noko av det som skil helse og omsorg frå anna forbruk, er at mesteparten av det vert finansiert av det offentlige gjennom skatt. Våre utrekningar viser at den skattebyrda som vi treng for at dette skal halde fram, kan verte høgre enn det veljarane vil godtaka. Om vi ikkje finn andre finansieringsløysningar, kan vi dermed risikera at ei utviklng som dei fleste ynskjer, og som vi har ressursar til, ikkje lét seg gjennomføra.
Men til tross for slike dystre beregninger med tilhørende konklusjoner, er vi takknemlige for at fakta legges på bordet. Det burde vi også være på innvandringsfeltet, eller for å si det med Holmøys ord:
Eg ynskjer både eldre og innvandrarar alt godt. Den einaste måten ein kan syta for det, er gjennom å gje politikarane og veljarane informasjon om kostnadene slik at det vert sett av ressursar. Å ynskja folk godt utan å setja av pengar er utan meining. Eg skal ikkje taka æra for noko som helst, men norsk innvandringsdebatt er vorten mykje betre og meir realistisk den seinaste tida.