Nye anslag tilsier at antallet asylsøkere til Danmark vil stige til 14.000 i inneværende år. Det er en fordobling fra 2013, og det største antallet på de 20 årene som har gått siden Balkan-krigene.
I forrige uke avslørte Jyllands-Postens Orla Borg at særlig syriske asylsøkere velger å reise til Danmark fordi saksbehandlingstiden for familiegjenforening er kort. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i Danmark er på rundt 2 måneder, mens den er 7 måneder i Sverige og mellom 9 og 15 måneder i Norge. Menneskesmuglere med tilhold i Istanbul holder seg til enhver tid oppdatert om det enkelte lands regelverk.
Rettsordfører i regjeringspartiet Socialdemokraterne uttrykte overraskelse over opplysningen, og Jyllands-Posten kvitterer med det opplagte:
Jamen herregud, hvad havde hun dog troet?
Socialdemokraterne og Det radikale venstre er blitt innhentet av deres egen voldsomme kampanje mot den forrige regjeringens (Venstre og De konservative) innvandrings- og asylpolitikk, skriver Jyllands-Posten i en krass leder.
Hun kaldte det »bekymrende«, at asylansøgere og måske især de menneskesmuglere, der scorer kassen på at gelejde flygtninge helt til Danmark, har fuldt styr på detaljerne i de danske udlændingeregler. Jamen herregud, hvad havde hun dog troet? Det er da præcist dét, som menneskesmuglerne tager sig så dyrt betalt for – at have helt check på, hvortil det bedst kan betale sig at smugle ulykkelige mennesker på flugt. Trine Bramsen og andre regeringsrepræsentanter foregav at være komplet overraskede over en sådan sammenhæng. Man må tage sig til hovedet.
I 2013 opplyste Europol at menneskesmuglingen til Europa har vokst seg på størrelse med narko-økonomien. Menneskesmuglerne tar mellom 50.000 og 100.000 kroner for å smugle en person til grensen mellom Tyrkia og Hellas. Bare hittil i år har det ankommet 130.000 personer til Italias kyst. I hele verden er over 50 millioner på flukt, de fleste fra konfliktherjede, fattige land i Afrika og Midtøsten.
Den nåværende danske regjeringen har hele tiden hevdet at deres liberalisering av asyl- og innvandringspolitikken ikke ville føre til økt tilstrømming. De har hånlig avvist at noen kan sitte i f.eks. Syria og følge med på endringer i det danske regelverket:
Nu er det så sort på hvidt dokumenteret, at det faktisk er netop det, der sker – et par klik på internettet, og det viser sig, at Danmark byder asylansøgere langt bedre vilkår foruden kortere sagsbehandlingstider end andre lande. Den forløjede debat afsløres dermed nådesløst.
Den nye situasjonen utstiller at rød blokks håp om at luften har gått ut av innvandringsdebatten, og ikke vil spille noen rolle ved neste valg, har vært ren innbildning, fortsetter lederskribenten og konstaterer at danskene ikke ønsker svenske tilstander og sier fra så klart det er mulig: det er grenser for hva et lite land som Danmark kan klare:
Hvor tit har DR’s kommentatorer og SR-politikere ikke hyppet myten om, at nu-nu-nu orkede danskerne virkelig ikke længere at diskutere flygtninge og indvandrere? Men det gør de i dén grad, som også søndagens Wilke-måling så eftertrykkeligt viste. Danskerne ønsker ikke svenske tilstande og giver regeringen så klar besked, at det sagtens kan beskrives som en slags nødråb: Der er grænser for, hvad et lille land som Danmark kan klare.
I forhold til Sverige, som venter 340.000 asylsøkere – med familiegjenforening nærmere en halv million mennesker – i løpet av de neste fire årene, er Danmarks 14.000 bare for peanøtter å regne. Det høye anslaget var likevel nok til å stresse den danske regjeringen, så Socialdemokraternes partikongress munnet ut i noen forslag om tilstramninger, som f.eks. tidsbegrensning av asylopphold, slik at asylsøkere kan sendes tilbake dersom forholdene i hjemlandet blir bedre. Erfaringsmessig har det imidlertid vist seg nærmest umulig å sende asylsøkere eller flyktninger tilbake til hjemlandet, dermed virker forslaget bare som et forsøk på å kjøpe seg tid:
Op til den socialdemokratiske partikongres i weekenden lancerede en lettere panikramt regering så et par såkaldte asylstramninger. Bl.a. skal tildeling af asyl i højere grad være tidsbegrænset. Hvis forholdene i hjemlandet bedres, skal ansøgerne kunne sendes tilbage. Det virker alene som en måde at købe tid på. Igen og igen har det vist sig, at det er stort set umuligt at sende flygtninge tilbage til deres hjemland. Lige nu har 21 udlændinge tålt ophold, selv om de bevisligt har begået krigsforbrydelser. Ikke engang de kan sendes tilbage.
Spørsmålet er hvor lenge danske såvel som europeiske politikere kan kjøpe seg tid ved å flikke på eksisterende regelverk og legge frem forslag som ser bra ut på avispapir, men ikke fungerer i praksis?
En ny studie ledet av FN-demografen Patrick Gerland og statistiker og sosiolog Adrian Raftery ved Washington-universitetet, viser at jordens befolkning vil øke kraftig frem mot 2100. Dette er stikk i strid med tidligere beregninger, og årsaken er at det fødes flere barn på det afrikanske kontinentet enn ventet.
Ifølge studien vil verdens samlede folketall øke fra 7,2 milliarder til mellom 9,6 og 12,3 milliarder i løpet av 86 år. I samme periode vil Afrikas befolkning øke fra dagens rundt èn milliard til mellom 3,5 og 5,1 milliarder. Til sammenligning bor det nærmere 750 millioner i dagens Europa.
Befolkningen i Nord-Amerika, såvel som i Europa og Latin-Amerika vil befolkningen holde seg på under en milliard mennesker fram mot 2100.
– Tidligere estimater har forutsett at befolkningsveksten ville flate ut rundt 2050 eller kanskje til og med gå tilbake, sier Raftery.
Han sier de nye beregningene bunner i at fødselsraten i afrika sør for Sahara ikke har sunket så fort som eksperter tidligere ventet seg.
…
Jordas befolkning rundet en milliard mennesker tidlig på 1800-tallet, doblet seg til to milliarder i 1920-åra og nådde seks milliarder i 1990-åra. I 2011 rundet jordas befolkning sju milliarder.
Adrian Raftery sier at afrikanske nasjoner kan dra fordel av å øke tilgjengeligheten av prevensjonsmidler og gi jenter og kvinner mer utdanning.
Pådriverne for befolkningsveksten på det afrikanske kontinentet er land som ligger sør for Sahara: Nigeria, Tanzania, Kongo, Niger, Uganda, Etiopia, Kenya, Zambia, Mosambik og Mali.
De fleste av disse landene er fattige og/eller preget av politisk uro eller borgerkrig/borgerkrigslignende tilstander.
Likevel legger Statistisk sentralbyrå (SSB) frem en befolkningsfremskriving som forutsetter – stikk i strid med den historiske utviklingen – en nedgang i innvandringen til Norge, til tross for at EUs statistiske byrå Eurostat har oppjustert sin.
SSBs mellomalternativ – altså hovedalternativet tilsier at befolkningen i Norge vil øke med mer enn 50.000 årlig i 11 år frem til 2025. Etter dette året, forutsetter SSB at veksten vil avta, men befolkningen vil likevel øke hvert år frem til århundreskiftet. Folketallet i Norge forventes således å passere 6 millioner i 2031 og 7 millioner i 2065.
I sitt hovedalternativ regner derimot Eurostat med hele 2 millioner flere over en periode på 30 år.
Norge har per i dag den høyeste befolkningsveksten i Europa. Veksten er hovedsakelig innvandringsdrevet og innvandringen har oversteget fødselstallene i seks år på rad. Bare siden 2005 har antallet innvandrere økt med 324.000 til 710.000.
I henhold til Eurostat var det i 2010 bosatt 31,4 millioner mennesker som er født utenfor EU i medlemslandene – anslagene over den totale innvandrerbefolkningen ligger på mellom 44 og 47 millioner – og tilstrømningen ser ikke ut til å avta med det første. Til det samme Europa som befinner seg i en økonomisk krise og nå har svimlende 26 millioner arbeidsledige.
Det er visse tegn på at selv Økonomien over alle økonomier er i ferd med å bli dårligere. I juni la SSB frem tall som viser et dramatisk fall i de ventede investeringene i olje og gassektoren neste år. Neste års prognoser ligger 41,3 milliarder lavere enn det regjeringen har lagt til grunn for revidert nasjonalbudsjett, hvilket fikk leder av finanskomiteen, Hans Olav Syversen, til å uttale at Norges æra som oljenasjon nå har nådd toppen.
Dersom tallene slår til vil det få det effekt for norsk økonomi, sa sjeføkonom Øystein Dørum i DNB Markets, mens sjeføkonom Magnus Andreassen i Swedbank First Securities mente at mange kommer til å miste jobben sin. Enda flere vil slite med usikkerhet om de får beholde jobben de neste årene.
Vi står også overfor den såkalte eldrebølgen, hvor antallet personer over 65 år vil dobles fra dagens 625.000 til over 1,2 millioner i 2040. Dette vil innebære store samfunnsmessige kostnader. Beregninger fra SSB viser at statens utgifter vil overstige inntektene fra år 2020 dersom det ikke gjøres drastiske budsjettpolitiske endringer. SBB regner også med at antallet uføre vil øke fra 297.000 i dag til 369.000 i 2040. Fra 2020 vil de offentlige utgiftene vokse raskere enn inntektene hvert eneste år, gitt dagens skattesatser og handlingsregel for hvor mye vi kan bruke av oljeformuen, sa forskningsleder Erling Holmøy i SSB.
Det er også direkte utgifter knyttet til innvandringen. I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Året etter fant Aftenposten at rundt 100 milliarder hittil har vært brukt på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
Dette ble for øvrig dokumentert av Brochmann-utvalget, som i 2011 påpekte at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
Dette gjenspeiles da også i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens av 114.000 sosialhjelpsmottagere, er 39.900 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Det en økning på 4 prosent fra 2010.
Samtidig sliter norske kommuner. I 13 av 18 Østfolds-kommuner har man nå store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.
– Nesten alle vi tar imot er analfabeter, forklarte ordfører René Rafshol (H) i Råde, en av de mange kommunene som måtte si nei til å ta i mot det antallet den daværende regjeringen ønsket. Samtidig sa Skien, som er en av kommunene som har gått i bresjen for å bosett fleste mulig, for første gang nei til å ta i mot hele kvoten.
– Det skremmende er at kostnadene øker så mye, og at situasjonen faktisk kan bli langt verre. I tillegg kommer merkostnadene til barnevern, spesialundervisning, morsmålsundervisning og boliger. Hittil har ikke Regjeringen tatt disse utgiftene på alvor. Vi i kommunene har på vår side ikke vært gode nok til å synliggjøre utgiftene våre, sa rådmann Knut Wille til Aftenposten.
Mange kommuner meldte også fra om elendige resultater i de såkalte “introduksjonsprogrammene”, økte helse- og sosialutgifter, økte utgifter til barnevern, høy familieinnvandring og mange “krevende” flyktninger.
Det later også til at regjeringens viktigste tiltak for for å få flyktninger ut i samfunnet, introduksjons- og kvalifiseringsprogrammet, ikke fungerer etter hensikten:
Historien om hva som skjedde med flyktningene i Skien som gjennomførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, rimer dårlig med Regjeringens bilde av en vellykket integreringspolitikk:
Av 60 flyktninger som fullførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, er bare 8 i arbeid og to i utdannelse. 40 lever av sosialhjelp, mens resten går på andre statlige tiltak.
Frischsenteret har dokumentert at innvandringen fører til enn viss fortrengning på arbeidsmarkedet. For eksempel blir norsk ungdom fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige. Samtidig har bl.a. polakker betydelig høyere arbeidsledighet enn nordmenn. Dette rammer hovedsakelig grupper med lav kompetanse, skriver Baard Meidell Johannesen i NHO:
Noen tilsvarende effekt ser vi ikke for dem med høy utdanning. En ny ingeniør betyr en ny verdiskapende arbeidsplass, uten at noen andre risikerer å miste jobben.
En annen forsker som stiller spørsmål ved effektene av arbeidsinnvandringen, er Jon Erik Dølvik fra FAFO. Han frykter at en langvarig innvandring på sikt kan føre til mange nye trygdemottagere.
Arbeidsinnvandring kan være en del av svaret, om vi klarer å holde dem i arbeid og det ikke blir fortrengning av andre grupper som vi ønsker å få inn i arbeidslivet, sier han.
Og professor Steinar Holden skriver i Dagens Næringsliv at “arbeidsinnvandringen snur opp ned på grunnleggende sammenhenger i norsk økonomi”. Og det gjør den. Under den rødgrønne regjeringen har det blitt mer enn 300.00 flere jobber i Norge. I tid har dette falt sammen med perioden hvor arbeidsinnvandringen har økt sterkt, og de nye jobbene er da også i all hovedsak tatt av arbeidsinnvandrerne. Andelen som jobber har derimot ikke økt, men gått svakt ned i perioden. Norge er rett og slett blitt større.
Legg til at tall fra SSB viser at veksten i arbeidsplasser ser ut til å ha stoppet, og det er ingen grunn til å juble.
Så langt ståa i et land med foreløpig god økonomi.
Den nye befolkningsstudien kommer for øvrig neppe – burde i alle fall ikke komme – som julekvelden på kjerringa. I 2013 la FN frem en revidert utgave av egen befolkningsfremskriving fra 2012. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs om 36 år. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Den forventede veksten er uten historisk sidestykke og den skjer raskt. Fattigdomsbekjempelse, konfliktmegling og politisk/sosial utvikling går på sin side tregt.
Men mens befolkningen i fattige, krigsherjede land på det afrikanske kontinentet vil tre- eller firedoble seg innen dette århundret, forutsetter altså norske statistikere stadig at innvandringen til Norge vil gå ned eller flate ut.
SSB forklarer selv:
For landgruppe 3 (figur 8) holder innvandringen seg også omtrent på dagens nivå. Det henger også sammen med at folketallet i denne store landgruppen er forventet å øke gjennom århundret – og befolkningsveksten vil ifølge FN være klart størst i Afrika (United Nations 2013).
I tillegg spiller den såkalte brohodeeffekten en rolle for innvandringen fra denne landgruppen, og siden antall innvandrere fra denne gruppen som fortsatt bor i Norge øker gjennom hele perioden, bidrar dette til ytterligere innvandring.
Det er det SSB kaller landgruppe 2 – innvandrere fra de nye EU-landene i Øst-Europa – som vil stå for den forventede nedgangen i innvandringen til Norge. Det begrunnes med at forskjellene i jobbmuligheter og inntekt vil minke mellom deres hjemland og Norge. Når det gjelder landgruppe 3 – resten av verden – forventer man likevel at den skal nå en topp like før 2020, for deretter å gå litt ned og så å flate ut frem til 2100 (fig.8, side 53).
Men på bakgrunn av den voldsomme befolkningsveksten i Afrika, hvor sannsynlig er egentlig SSBs forutsetning? Er det noe som tilsier at dagens økonomiske, politiske og sosiale situasjon på det afrikanske kontinentet vil bli så vesentlig forbedret i løpet av de neste 86 år at ikke en massiv utvandring er et mer sannsynlig resultat?
Og hvordan er det egentlig med SSBs forutsetning om at en bedret økonomisk situasjon i opprinnelseslandet får folk til å vende tilbake? Finnes det noe materiale som viser at dette faktisk skjer?
Kanskje er det på tide med en kritisk, ekstern vurdering av hvor sannsynlige SSBs forutsetninger er eller ikke.
For samtidig som innvandringen til Europa øker og Afrikas befolkning vokser raskt og mye, sitter europeiske politikere og flikker på eksisterende regelverk, legger frem forslag designet for å berolige en stadig mer bekymret velgermasse og forholder seg til internasjonale konvensjoner skrevet og beregnet for en annen verden i en annen tid. Bør de ikke snart avkreves et svar på hva – eller i det hele tatt om – de tenker om de neste 86 årenes utfordringer, som vel er i ferd med å bli så store at de nærmest kan kalles problemer?