Islam

Vannskille tross alt?

I kjølvannet av den omstridte demontrasjonen mot IS og ekstremismedebatten, kommer daglig leder for Minotenk, Linda Azaghari, på banen med en svært leseverdig kronikk i Aftenposten. Totalitarismens religiøse fasade må falle og islamisters maktspråk må avsløres og neglisjeres, begynner hun. «Al-islam deen wa dawla» er slagordet til…

I kjølvannet av den omstridte demontrasjonen mot IS og ekstremismedebatten, kommer daglig leder for Minotenk, Linda Azaghari, på banen med en svært leseverdig kronikk i Aftenposten. Totalitarismens religiøse fasade må falle og islamisters maktspråk må avsløres og neglisjeres, begynner hun.

«Al-islam deen wa dawla» er slagordet til islamister verden over. Det refererer til at islam er både religion og stat. Hva de ulike islamistiske bevegelsene legger i dette mantraet er variende, men det er pr. i dag ingen islamistiske bevegelser som aktivt tar til orde for å sikre grunnleggende menneskerettigheter.

Tragedien med en islam som omfatter både religion og stat, er den urettmessige makten de som forfekter dette kan påberope seg i Guds navn.

Alzagharis beskrivelse av islamisters håndtering av uenighet eller kritikk er velkjent:

Er man uenig i de politiske føringene, blir det kontret med at man angriper religionen. Det er en feig måte å oppnå makt på, og en uetisk måte å parkere sine politiske motstandere.

– Jeg har tatt feil, skriver Alzaghari modig i den oppsiktsvekkende kronikken. Hun, som andre, har hele tiden hatt klokkertro på reform og dialog som veien til «større oppslutning om menneskerettigheter, demokrati og likestilling i islamsk kontekst2. Istedet må det en revolusjon til, fortsetter Alzaghari, som etterlyser et tydelig skille mellom politisk islam og religiøs islam.

Et slikt skille vil forhindre både islamister og muslimfiendtlige i å sause politisk og religiøs islam sammen, mener hun.

Alzaghari tar også for seg kvinnelige islamisters aktivisme:

Jeg vil aldri mer bruke tid og krefter på å forsvare liberale rettigheter for dem som ikke er villige til å innrømme meg de samme rettighetene. Dette gjelder for eksempel mitt engasjement mot niqabforbud.

Niqab ble aldri sett på et problem i Norge før en gjeng med militante salafister begynte å bruke det. Strategien til jentene er genial.

De tar på seg et av de mest provoserende plaggene blant både muslimer og nordmenn flest, og fremholder offerrollen når de blir møtt med sterke reaksjoner. Slik får de «bevis» på at samfunnet angriper islam.

Organisasjonen Sisters Corner, som NRK forunderlig nok valgte beskrive som muslimsk, ledes av kvinner som åpent støtter både  Profetens Ummah og IS. Foreldre hvis døtre bruker denne organisasjonens Facebook-side, bør følge nøye med, skriver Alzaghari:

De har på sin Facebook-gruppe slått hardt ned på all kritikk av IS, men har latt forsvar for IS bli stående. Gruppen deres har 2700 medlemmer, jeg ble nylig kastet ut med begrunnelsen at de var redde for at jeg ville lekke innholdet på siden og fordi jeg har ytret at homofile skal ha samme rettigheter som alle andre, noe som ifølge dem selv stider mot deres mål om å fremme sharia.

Det samme gjelder FB-siden til den store gruppen Tawfiiq Youth, som ble kjent  for en bredere offentlighet da Aftenposten skrev at Tawfiiq-moskeens ledelse var bekymret for økende radikalisering og ekstremisme. Som Islam Net støtter Tawfiiq-gruppen drap på homofile, amputasjon av lemmer for tyveri og dødsstraff for utroskap. De to siste støttes også av Sann Islam og Stand4Hussain, som begge fjernet eller omredigerte innhold på sine nettsider etter at de kom i offentlighetens søkelys.

Politiske ytringer fra islamister må ikke få skjule seg bak religion, mener Alzaghari, som også oppfordrer det omgivende samfunn til å unngå styrke reaksjonære krefter i de gode hensikters navn:

Men enda viktigere er det at vi som er tilhengere av et liberalt sekulært samfunn, må være tydeligere på hva vi kjemper for. Vi må ikke la oss overkjøre i toleransens og dialogens navn, hvor gode hensikter i realiteten fører til styrking av reaksjonære krefter vi ønsker marginalisere.

Vi vinner bare kampen mot ekstreme holdninger om vi er like iherdige som de som forfekter dem.

Samtidig som tiden er moden for å markere et skille mellom religion og stat i islam, mener Minotenks leder at det norske samfunnet også har modnet nok til å se det mangfoldet som finnes blant muslimer. Hun anbefaler også en kartlegging av trossamfunn som får statsstøtte:

Politikere og andre samfunnsaktører trenger å se at det er mulig å være troende muslim og sekulær, og at denne verdikampen bør støttes. De som motarbeider verdier som demokrati, likestilling, rettigheter for homofile, annerledestroende og ikke-troende bør ikke få noen som helst drahjelp.

Alle trossamfunn som får statsstøtte, bør kartlegges hvor de står verdimessig. Hvis de ikke kan slutte seg opp om menneskerettighetene i både ord og handling, bør statsstøtten trekkes.

Hvis jeg hadde en hatt, hadde jeg tatt den av meg for Minotenks Linda Alzaghari i dag.