På nettsiden Minareten.no gjør Ikhlaque Chan rede for utenforskapet mange muslimske og pakistanske barn og unge opplever, og hva han mener er årsaken. Chan er utdannet ved universitetet i Sorbonne, og har i over 20 år jobbet med med unge mennesker og innvandrere i Bærum. Han har med andre ord god innsikt i problematikken han skriver om den svært interessante nettsiden.
Minareten.no ble etablert i august 2014 og beskriver seg selv som et initiativ som har utviklet seg over flere år som følge av frustrasjon over manglende møteplasser i de muslimske miljøene hvor man kunne tenke høyt, være kritisk og spørrende.
De fleste steder man blir tatt imot i dag er veletablerte organisasjoner som har en forankret teologisk retning man må akseptere og følge for å delta og være en del av. Disse organisasjonene gjør en formidabel jobb for å aktivere personer i noe meningsfylt, men rom for fri tanke og verdensanskuelse utenfor religiøse briller blir begrensede.
Utenforskapet skyldes en organisert ansvarsfraskrivelse fra foreldre, organisasjoner og moskeer, skriver han:
I arbeidet med barn og unge med muslimsk og særlig pakistansk bakgrunn i over 20 år, som frivillig og som leder for et aktivitetssenter er det noen observasjoner jeg ønsker å dele.
De fleste muslimske/pakistanske barn er godt fungerende i samfunnet, jeg skal holde dem utenfor for denne gang.
Samtidig er det altfor mange som ikke er en del av storsamfunnet. De har ikke fullført utdannelse, de har ikke blitt hekta på sunne aktiviteter som gir mestring, bekreftelse, selvfølelse og tilhørighet. Man har enten kommet i et vakuum eller inn i negative miljøer.
Ser vi tilbake noen år så vet vi at organiserte gjenger har operert bredt og lokket mange til seg. Vi vet også at noen av disse gangsterne har skiftet drakt og blitt «muslimske gangstere». De prøver i dag å definere islam og muslimer, for folk som ikke vet bedre. Samtidig er de flinke til å rekruttere de som er utenfor storsamfunnet. Flinke til å appellere til de «mislykkede», for de snakker et språk foreldregenerasjonen og moskeene ikke klarer.
Mange er også velfungerende uten å være en del av det omgivende samfunn. Disse har høy utdannelse, jobb og sosiale nettverk, men deltar likevel lite i storsamfunnet. De har ikke norske venner, deltar ikke i sosiale sammenhenger på arbeidsplassen og har ingen fritidsaktiviteter utenom familien eller folk med samme etnisk bakgrunn som dem selv.
Det er flere ting som fører til utenforskap, forklarer Chan, som fokuserer på rollen som muslimer og pakistanere.
Et problem er norsk-pakistaneres oppfatning av seksualmoralen i storsamfunnet:
At etniske nordmenn har en mindre «hellig» eller en «dårligere» seksualmoral som unnskyldning for at de unge ikke skal bli norske er en alvorlig avsporing i kommunikasjon med unge pakistanere. Den pakistanske seksualmoralen kjenner vi, vi som jobber i hjelpetjenester svært godt: Seksuell vold i nære relasjoner, ungdommer som predikerer et middelaldersk kvinnesyn; en jente med en guttevenn er en hore.
Vi er raskt ute med moralsk pekefinger mot personer som Shabana Rehman og andre som er blitt «for norske». Vi kritiserer institusjoner som stiller krav til oss, men har ikke problemer med å sende barna våre til en moské hvor knivstikking, maktkamp og organisert kriminalitet foregår.
Er det virkelig ingen i den muslimsk-pakistanske kulturkretsen som kan kan fortelle at det er de samme verdiene som gjelder innenfor og utenfor vår kulturkrets?, spør Chan.
Selv etter 45 år i Norge, er det fremdeles noen som mener at veien til suksess er å sende barna til Pakistan en periode, slik at de kommer tilbake som skikkelige muslimer og med gode verdier basert på pakistansk kultur og religion. Dette har imidlertid vist seg å styrke utenforskapet for flertallets vedkommende.
Har vi en plattform hvor vi kan diskutere/evaluere erfaringer ved å sende barna til Pakistan? Eller gjør vi det med bakgrunn i utdaterte forestillinger om både det pakistanske og det norske samfunnet?
Chan tar for seg organisasjonenes og moskeenes rolle i utenforskapet. Han har lest flere av disses søknader om offentlig støtte, i tillegg til at han har vært på flere besøk og arrangementer i deres regi. Deres formål oppgis å være å bidra til bedre integrerering av muslimer i samfunnet, samtidig som de skal hjelpe muslimer å ta vare på deres religion og kultur.
Men de aktuelle institusjonene har ingen kompetanse på dette området og aner heller kke hva de snakker om, skriver Chan. Storsamfunnet bruker årevis på å skolere folk til dette formålet, mens det ikke finnes noen tradisjon for formell kompetanse innen pedagogikk eller sosialt arbeid i moskeene.
Noen muslimske ungdommer opplever at moskeene og organisasjonene ivaretar visse fraksjoner av deres identitetsbehov, men veldige mange er kritiske til at de samme institusjonene ikke er mer samfunnsorienterte og inkluderende i forhold til at det vokser opp nye generasjoner av norske muslimer med andre behov:
Disse har behov for at det er den samme verdiplattform innenfor og utenfor disse organisasjonene. Organisasjonene/moskeene har vært preget av ideologi- uenigheter, maktkamp og utestengelse av de unge reformatorene.
Når man som ung muslim går inn i moskeen og blir satt til resitasjon og pugging fordi da «lærer» man Koranen, så skjønner unge mennesker at det er feil. Fordi unge i dag har hatt internett hele livet og kan med få tastetrykk hente inn kunnskap fra ulike kanaler om nesten alt i verden. Deres skolelærere lærer dem å innhente kunnskap og være kritiske til kunnskap, og være med på å utvikle ny kunnskap.
Islam Nets guruer har på Youtube innført begrep som «imam Youtube og sheikh Google» For å latterliggjøre kunnskapsinnhenting fra kilder utenom de «lærde».
I moskeen blir de unge derimot møtt med en pedagogikk og kommunikasjon som ikke har forandret seg nevneverdig de siste to hundre år, og et tankegods som står langt unna storsamfunnets:
Når snakket imamen om pubertet, sex, deltakelse i idrett, venner, ensomhet, skolemestring, mobbing, depresjoner og lignende? Hvorfor skal ikke våre egne kunne snakke om det skolen snakker om?
Så hva med innvandrerorganisasjonene?
Innsatsen står ikke i stil til egenreklamen, ettersom de preges av de samme konfliktene og inkompetansen som de religiøse organisasjonene.
Chan forteller at han har deltatt ved forskjellige organisasjoners arrangementer siden han var barn. Det var alltid forskjellige regler på disse arrangementene enn i verden utenfor, skriver han.
Ingen spesiell tilrettelegging for barn, men masse irrelevante slagord og taler, som ikke ga meg noe som helst. Kun en følelse av å være med på noe jeg ikke skjønner noe av. Dessverre er historien fra ungdommer i dag den samme.
Løsningen på sammensatte problemer vil nødvendigvis være like sammensatte. Men det handler om å bryte ut av egne komfortsoner, og faktisk delta i og forstå mekanismene i storsamfunnet og ungdommens reelle utfordringer. Barn med pakistansk-muslimsk bakgrunn er norske, de er født, oppvokst og skal dø i Norge. De må derfor delta både fysisk og verdimessig i storsamfunnet, mener Chan, og avslutter:
Vi må reflektere over konsekvenser av våre egne praksiser. Hvordan kan vi kommunisere bedre om vår egen religion og kultur, uten å være utenfor storsamfunnet? Hvordan kan våre institusjoner styrke våre unges samfunnsdeltakelse og skape en inkluderende terminologi?
For det første må vi slutte å stigmatisere storsamfunnet. Ofte hører jeg at oppegående pakistanere bosatt i Norge, bruker negative begrep om storsamfunnet for å forsvare sin identitet. Dette har ingen annen hensikt enn å fremmedgjøre de unge. Det er ikke farlig å bli norsk! Jo før vi innser desto bedre vil vi ha det med oss selv.
Minareten.no: Historien om det organiserte utenforskapet