Hvem sier dette? Pressemannen gjennom flere tiår, Jahn Otto Johansen. Og tittelen lyder: Farvel til multikultur.
Jøss, skal det bli bråk nå? Eller velger media å gå forbi dette på sokkelesten?
Alle partier i de nevnte landene som ligger i sentrum-høyresjiktet har tatt avstand fra utopien om det lykkelige multikulturelle fellesskapet. HRS gjorde det fra dag en. Vi skrev inn i våre vedtekter i 2000 at vi vil jobbe for ”et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn”. Bevisste formuleringer da vi mente at multikultur radbrekker menneskerettighetene etter nettopp etnisk og religiøs bakgrunn, der makten i ikke-vestlige grupper (patriarkene og matriarkene) sementeres. I tillegg kommer islam inn som maktfaktor og dermed et betydelig press på frihetsverdiene.
Johansen er ærlig og modig. Som en av de svært få i intellektuelle kretser putter han ikke burka på elefanten islam: Han refererer til innvandring fra den islamdominerte verden og Thilo Sarrazins bok i 2010, Tyskland avskaffer seg selv, en bok som tok et oppgjør med multikulturalismen og sier:
Det er en utbredt oppfatning at man har sydd puter under hodene på disse innvandrere og ikke stilt klare nok krav til at de skulle lære seg det nye landets språk og skikker og komme i arbeide slik at de ikke belastet trygdebudsjettene.
Men Merkel tok budskapet – nemlig at multikulturalismen hadde spilt falitt. Angela Markel sa i en tale i Potsdam at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hun krevde da og senere at immigrantene måtte yte mer. De burde lære seg tysk og ikke bli boende i gettoer der det bare gikk på tyrkisk og imamene predikete på sitt eget språk et hat-budskap mot de kristne. Hun ville de skulle ta seg skikkelig utdannelse og få seg en jobb, ikke leve på trygd. I Belgia sa statsminister Yves Leterme i et radiointervju at han var helt enig med Merkel. Han tok farvel med multikulturalismen og slo fast at «integrasjonspolitikken ikke hadde ikke gitt de resultater man hadde ventet». Samme tendens så vi i Nederland der kristelig-demokraten Maxine Verhagen slo fast at multikulturalismen hadde slått fullstendig feil. Hollenderne følte seg ikke lenger hjemme i sitt eget land. Jeg har selv sett forandringene i Amsterdam da jeg arbeidet med en bok om denne kosmopolitiske byen der nesten alt var tillatt. Nå er det blitt mye strengere. I Frankrike spilte president Nicolas Sarkozy på de samme strenger da han sa at «vi vil ikke ha et land der de forskjellige samfunn lever isolert side om side. Kommer du til Frankrike må du smelte sammen med den opprinnelige befolkning. Hvis ikke kan du bare dra din vei.» Sosialdemokraten Francois Hollande mener nesten det samme. Under ham er det blitt forbudt å bære slør som dekker hele ansiktet. Mine franske venner ler av norske venstreradikale som kritiserer dette: «Dere vil snart oppdage hva multikulturalisme fører til».
Den førte politikken har vært til skade for den opprinnelige befolkningen og innvandrerbefolkningen, mener Johansen. Han påpeker det faktum at de aller fleste samfunnsøkonomer peker på at velferdsstatene ikke klarer belastningen med ”arbeidsledige innvandrere med mange barn og syke slektninger”. Dette må både journalister og politikere innse, sier han videre.
Johansen forteller om en blid somalier han og kona ofte hilste på i Oslo:
«Hvordan går det», spurte min kone. «Mai gåre veldig bra», svarte han med et stort smil, «jai setter barn på kjerringa hvert år, og vi får alt på trygd. Det er mitt arbe.»
(…)
Går du en tilfeldig dag på legevakta kan du nesten være sikker på at den er stinn full av innvandrere. Det er rasisme ikke å gi disse mennesker den nødvendige legehjelp, men samtidig må vi innse at mange norske kan føle seg trengt opp i et hjørne. Når noen blir syk i f.eks. en somalisk eller pakistansk familie, dukker gjerne hele familien opp. Det er uttrykk for meget sterke familiebånd, ikke primitiv tilbakeliggenhet. Vi norske nordmenn kunne ha litt å lære av dem, også en respekt for eldre, noe som nesten ikke finnes i Norge lenger.
Og det må understrekes at de fleste pakistanere arbeider og betaler skatt som andre norske borgere. Og jentene tar høy utdannelse og nekter å la seg tvangsgifte, hvilket kan føre til såkalte «æresdrap». Hvorfor er ikke norske feminister og venstreradikale mer lojale overfor disse flotte jenter?
Ja, det har vi etterlyst i en god del år nå. Jeg tror faktisk det er en del av de så fastlåste feministene som har begynt å skjønne mer.
Johansen parkerer fornøyelig de ”salongradikale” i skammekroken:
Den britiske forskeren Liz Fekete, som er direktør for Institute for Race Relations, har gjort en studie i mange europeiske land og er kommet til at det snart sprekker. Det er dette høyre-sentrumspartiene etter hennes undersøkelse har skjønt, og den samme vurdering sprer seg nå blant sosialdemokrater og i Tyskland til med blant de grønne. Fekete er ingen rasist, men påpeker fakta.
Disse kjensgjerninger har mange norske venstreradikale nektet å innse. Men ser man på virkeligheten, oppdager man at svært mange venstreradikale har høy utdannelse og høy inntekt og slett ikke vil bo i bydeler der flertallet er innvandrere. De plasserer sine barn i andre skoler. De er «salongradikale»; deres radikalitet koster dem intet.
Det vi trenger er en sunn realisme og en menneskekjærlighet der vi hjelper dem som virkelig trenger det. Alternativet til en naiv multikulturalisme er ikke UIDs formalisme og ofte hjerteløshet, som når små barn som er blitt helt norske, kastes ut av landet. Men ansvar og nestekjærlighet er ikke det samme som å lukke øynene for den enorme utfordring som en ukontrollert innvandring påfører Europa.
BBC spurte nylig seerne om de støttet ideen om multikultur. 95 prosent svarte nei, fem prosent sa ja. Så det så, kjære politikere.