Å avdekke forhold rundt ekstremislam, er en risikosport. Ved hjelp av media og diverse talspersoner, er man nemlig gjerne den som selv får ublide etiketter slengt tilbake. Så også i saken knyttet til Faten Mahdi al-Hussaini og demonstrasjonen mot IS.
HRS har i flere artikler avdekket hennes tilknytning til ekstreme krefter, som regimet i Iran, og også gjennom å være talsperson for Stand4Hussain, som eksempelvis promoterer amputasjon som straffemetode (symptomatisk nok er artikkelen på deres nettside sannislam.no, nå totalt omredigert etter vår avsløring).
Shoaib Sultan i ARS nekter å ta innover seg alvoret, og velger å forsvare unge som ender opp med slike holdninger (31/8). I HRS har vi i mange år etterspurt: hvem er disse unges lærermestre? Er det moskeene? Innhyrede hatpredikanter? Kan dere forklare oss, dere som er på innsiden?
Det blir like taust hver eneste gang.
Kanskje ikke underlig, all den tid ARS samarbeider med moskeer vi har dokumentert har grunnholdninger helt på linje med samme ekstremisme som viser seg hos stadig flere unge i Norge. Som Islamic Cultural Centre, som Rabitamoskeen. Skal legitimering av ekstrem ideologi få fortsette?
Med all fremvekst av ekstremisme, forstår vi at ARS og media kanskje mer enn noensinne har behov for å skape en helt. Vi er nok likevel mange i dag som spør oss: Er det å ta avstand fra det ekstreme barbariet til IS heltemodig, eller er det noe ethvert menneske med noe humanisme innebygd i cellene gjør på autopilot?
Hvor er grensen for Sultan/ARS/media for hva man i islams navn kan mene? Det undrer meg stort, ikke minst når det å ville leve i en islamsk stat later til å være en akseptert holdning.
HRS og jeg jobber for frihetsverdier. Jeg har aldri deltatt i noen «kontrajihadistisk møter», slik Sultan hevder. Jeg har fra kontoret mitt i 2006 svart på e-spørsmål fra USA om Europas utfordringer knyttet til innvandringen, der jeg løftet frem viktigheten av at muslimer får ta fullverdig del i frihetsverdiene våre, ikke minst jenter og kvinner, et tema ARS dessverre har vært lite opptatt av.