Kjønnslemlestelse

Må endre tankesett

I hovedinnlegg i Aftenposten tar Hege Storhaug et oppgjør med Fafos rapport om kjønnslemlestelse, der forskerne hevder at utbredelsen i Norge er liten. Storhaug skriver: ”Fafo vet knapt noe som helst om omfanget. Ingen land i Europa har håndfast dokumentasjon over utbredelsen. Dette er den eneste sannheten man kan forfekte med æren i behold.”

Aftenposten 18.juni 2014

Må endre tankesett

Igjen legges det en stemoderlig rapport på bordet om utbredelse av torturskikken mot jenter, kjønnslemlestelse. Igjen benytter ikke media sin påståtte yndede rolle: å gå makta kritisk i sømmene. Vi trenger definitivt et paradigmeskifte og et nytt menneskesyn.

Denne gangen er Fafo på banen med en analyse av tidligere rapporter om antatt utbredelse av kjønnslemlestelse.  Utbredelsen er liten, slår Fafo fast, og på kommentarplass omfavner Aftenposten rapporten (3.juni), som ganske sikkert legges i skuffen av Regjeringen som ubrukelig.

Fafo vet nemlig knapt noe som helst om omfanget. Ingen land i Europa har håndfast dokumentasjon over utbredelsen. Dette er den eneste sannheten man kan forfekte med æren i behold. Man har nemlig aldri foretatt en screening, altså en klinisk observasjon av jentegruppers ytre kjønnsorgan.

La meg slå følgende fast: bare gjennom HRS sitt arbeid er det avdekket åtte lemlestelser av norskfødte jenter, de yngste tre måneder gamle da det skjedde. Videre: torturen skjer først og fremst med babyer og småbarn. Skal de be myndighetene om hjelp? Når du som tenåringen forstår hva som er gjort med deg, anmelder du foreldrene for en irreversibel ødeleggelse? Ifølge Fafos tankesett, ja.

Ikke et eneste argument i Fafos konklusjon på lav utbredelse holder vann. Dét burde Aftenposten grepet fatt i.

HRS mener Stortinget må ta to grep: Helkroppundersøkelsen av jenter etter babystadiet ble fjernet av Helsedirektoratet i 1993 i kjølvannet av Bjugn-saken – mot fagekspertisens vilje som skriftlig protesterte (Norsk barnelegeforening, Landsgruppen av helsesøstre, og Barneombudet).  Jenter har flere underlivsplager enn gutter, likevel praktiserer helsemyndighetene kjønnsdiskriminering (Norsk tidsskrift for Legerforeningen, 20.september 2007).

Særloven fra 1995 har aldri ført til en eneste tiltale – tross håndfaste bevis. Politiet har ment at de ikke kunne bevise at foreldrene medvirket aktivt til overgrepet. Loven bør skrotes. Vi har § 229 som dekker legemsbeskadigelse. Vi trenger en ny lov som ansvarliggjør foreldrene: foreldre må plikte umiddelbart å anmelde avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn – for barnet trenger også helsehjelp. Når politiet da avdekker overgrepet, kan ikke foreldrene slippe unna som i dag ved å si: ”Vi visste ikke at det hadde skjedd.”

Det påhviler aktuelle foreldre et særlig stort ansvar for å beskytte egne barn mot et slikt overgrep. Man kjenner kulturen og praksisen, ritualene før, under og etter overgrepet. Dessuten er overgrepet svært smertefullt, og medfører varige skader – uansett type lemlestelse (NKVTS mai 2014).  Selvsagt vet foreldrene hva som er gjort med barnet. Før barnet har språk, ivaretar foreldrene hygienen. Når barnet klarer dette selv, har det språk til å formidle hva som har skjedd.

Det er dette vi trenger: et nytt tankesett og menneskesyn der alle jenter får likestilt helsetilbud med guttene, og at kjønnslemlestelse tas så alvorlig som det vitterlig er: Det er ren tortur som man bærer med seg resten av livet.