Integrering og integreringspolitikk

En trist dag

En trist dag for likestilling, for religiøs frihet, for likeverd og ytringsfrihet. Det er kort oppsummert tilstanden for Danmark i dag. Qatar fikk gjennom viljen sin grunnet feige og intellektuelt late politikere. Landets første stormoské åpnes i vår tidligere hovedstad, en ”fin” juridisk ramme for arbeidet med å endre Danmark.

Politikere i Danmark som har talt varmt for mangfold og uskyldiggjort stormoskeen, holder nå lav profil. De har det altså ikke travelt med å møte opp til innvielsen av Qtar-moskeen, skriver Mikael Jalving, som håper sikkerhetstjenesten vil ha et særlig øye med bygningen reist av kjønnsapartheiden Qatar (nå var jeg snill i karakteristikken, for vi vet jo en del om denne wahabbistiskes statens syn på ikke-muslimer og ”dårlige” muslimer, med mer).

Moskeens talsmann, Mohamed al Maimouni, vakte senest i går bestyrtelse da han definerte homoseksualitet som en sykdom. Det synes ikke jeg er noe å bli bestyrtet over. Er man først tro mot bokstavene, er det verre at han sikkert også synes det er helt fint at jentunger giftes bort til godt voksne menn. Det synes jeg er langt verre. Ei heller bestyrtes jeg over at moskeen er medlem av Islamsk Råd i Danmark, som Mohamed al Maimouni også er talsmann for. Ei heller over at moskeen antas å gå i tospann med Det muslimske brorskapet og Hamas.

Alt dette er velkjente toner når det handler om Europas stormoskeer – som aldri vekker bestyrtelse hos sentrale muslimske stemmer, ei heller de organiserte antirasistene og eksperter på høyreekstremisme. For meg er altså dagen i dag en helt vanlig dag på jobben: fascismen siger inn og det er taust fra sentrale hold.

Så godt som ingen av politikerne lokalt i København som banket gjennom moskésøknaden, møter opp til innvielsen, skriver Den korte avis.  Integreringsministeren er travelt opptatt med å fortelle at han er så travel disse dagene at han heller dessverre ikke kan stille opp sammen med mullahene. Ikke et pip om ideologien som nå formelt er etablert i Københavns gater og hva det kan by på av ”utfordringer” for integreringen. Manu Sareen vil ikke ta sine pene lanker ned i det ideologiske vepsebolet – det til tross for at moskeen (selvsagt) har koranskole for barn, barneklubb (der man sikkert synger danske eventyrviser), og ditto annet som tilhører Europas nye ”kultursentre”, som de gjerne så pent døpes av skjeggene.

Det forunderlige er at de som mener de har stått fremst i kampen for kvinner og barns rettigheter, for homoseksuelles frihet, sosialdemokratene, stiller i moskeen i dag. De bryr seg visstnok heller ikke om kjønnsdelingen i moskeen, ved inngangen og i etasjene når man vender seg mot Mekka.

Yildiz Akdogan, politisk ordfører for socialdemokraterne på Københavns Rådhus er ikke på nogen måde bekymret ved udsigten til en stormoské finansieret af det ellers ret betændte styre i Qatar.

Socialdemokraterne går som bekendt ind for, at man skal gøre plads til islam, og Yildiz Akdogan synes da også bare, at en stormoské er en berigelse af den mangfoldighed, byen står for. At moskéen bliver kønsopdelt, affærdiges med et skuldertræk:  ”Det er islam”.

Trist at ingen af de ansvarlige, kvindelige politikere har modet til at tale imod den åbenlyse diskrimination af kvinder på en dag som idag. Åbningen af Qatarmoskéen kunne også have været en passende lejlighed til at berøre kvinders vilkår i Qatar.

Og som i Norge, reageres det heller ikke fra statlig likestillingsorgan når slike bygninger ser dagens lys.

Sov sødt, Danmark.