Man merker det ikke minst i kollektivtrafikken i hovedstaden. Det er ganske enkelt stappfullt i rushtiden. De som har besøkt Nederland, vil sikkert gjenkjenne Oslofølelsen av at det er færre og færre pustehull. Professoren i sosiologi, Pim Fortuyn, som lå an til å bli statsminister da han ble drept i 2002, mente at Nederlands befolkning hadde nådd et kritisk punkt: det var rett og slett ikke plass til flere, noe som innebar for Fortuyn at innvandringen måtte stanse opp.
I dag er Oslo den hovedstaden i Europa som vokser raskest. Det meste av befolkningsveksten er innvandringsdrevet. Torgrim Eggen mener de som ”drar ’hjem’ til jul”, like godt kunne forblitt hjemme. I Dagens Næringsliv skriver han om sine erfaringer på bussruten om morgenen fra Ila. Bussen er alltid full. Stappfull.
Mandag var det strålende vær, og interessen for kollektivtransport merkelig nok enda større enn vanlig. Det var fint å sitte der i morgensolen og meditere, så jeg satt og så tre stappfulle leddbusser gå forbi, før jeg smurte meg inn og gled inn på den fjerde. Og denne bussen er ikke engang den verste. Rute 37, anyone?
For denne fornøyelsen, trenger jeg neppe å fortelle, betaler vi de høyeste billett-takstene i noen europeisk storby. Det koster 50 kroner uten forhåndskjøpt billett. Blir du tatt i billettkontroll er boten på 950 kroner. Men på 21-bussen om morgenen er du trygg; kontrolløren vil aldri nå frem til deg. Du kan le og peke nese i trengselen.
Burde det vært flere avganger for å løse floken? Nja … 21- bussen har seks avganger i løpet av 15 minutter rundt halv ni om morgenen. Som tilbud betraktet er det relativt flott. Det er vanskelig å se hvordan man skulle klemme inn et par busser til uten at det ble til hinder for annen trafikk.
Problemet er et helt annet, er jeg redd. Oslo er full.
Og fullere skal Oslo bli. (Det har jo også innvandringsminister Anders Anundsen sagt: det vil ikke komme færre asylsøkere til Norge. Spørsmålet som så langt er ubesvart, er om det blir færre eller flere som kommer som familieinnvandrere også.) Slår middelalternativet til SSB til, øker byens befolkning med over 200 000 frem til 2040, en økning på 35 prosent. Hvordan vil dette slå ut økonomisk? Hva med livskvaliteten til borgerne?
Dels opplever Oslo en babyboom, og dessuten lever vi lenger: fremskrivningen spår en økning på 63 prosent i aldersgruppen 80–89 år. I tillegg har Oslo stor netto innvandring. Vi skal ikke ta hele innvandringsdebatten her, men det bør kanskje sies at statlige myndigheter burde finne et annet tettsted enn Oslo å fylle med flyktninger i sosialbolig. Her er det nemlig fullt.
Presset på byen får groteske konsekvenser. Hele tre nobelprisvinnere i økonomi har vært på besøk og beskrevet det norske boligmarkedet som en boble, med Oslo på topp (og Stavanger hakk i hæl). Ikke bare fører bobleøkonomien til at alle oslofolk tvinges til å tenke som boligspekulanter, det gjør oss også til verdens kjedeligste samtalepartnere. Etter tiår med kaldprat om boligpriser og oppussing (man flytter nemlig hele tiden) kom det nesten som en lettelse da vi omsider fikk noe nytt å snakke om. 22. juli, det nye samtaleemnet, var imidlertid ikke særlig lystig. Jeg var utflyttet høsten 2011 og under rettssaken, og på de månedlige hjemturene begynte jeg for alvor å betrakte hjembyen som Fubar: Fucked Up Beyond All Repair. Var det ikke nok med prisgaloppen, integreringsmaset, ransbølgen, den råtne infrastrukturen og de grinete vestlendingene?
Men la oss si at dette lar seg reparere. Finnes det håp for Oslos problemer, vil denne byen i det hele tatt være levelig i 2040? Spørsmålet vil uvilkårlig komme til å handle om penger, planlegging og politikk.
Det er en utbredt oppfatning at Oslo eksisterer på landets nåde, at alt vi foretar oss her er subsidiert av staten. Faktisk forholder det seg bortimot motsatt. Skatteyteren i Oslo betaler mest i landet, og er netto bidragsyter til driften av andre kommuner (tilskuddet utgjør rundt 6000 kroner per Oslo-innbygger). Det er selvfølgelig fullt mulig at vi bare produserer skvalder og tull her i byen, men det blir altså penger av det likevel.
Vi får for lite igjen for skattepengene våre. Mens norske småkommuner er grepet av galopperende kulturhusfeber – ta Sortland i Vesterålen, som i april åpner «kulturfabrikk» til 256 millioner til glede for 4800 innbyggere – bygges det offentlige tilbudet i Oslo stadig ned. Flere bibliotekfilialer er i fare.
Da kommunen i høst ble bedt om å gå inn med støtte til Litteraturhuset, som har fulle hus på stort sett alt, svarte kulturbyråden i Oslo at forlag og forfattere burde betale underholdningen for «kultureliten på Frogner». Kommunen har så dårlig råd at selv politikerne våre er de billigste som er å få på markedet.
Allerede i dag er det knappe goder, som svømmebasseng til å leve med, som svømmeundervisning på skolene. Og det bygges og bygges nye klasserom.
Min datter trenger å lære å svømme. Fordi det ikke finnes bassenger eller kapasitet i skolen, får hun ikke tilbud om svømmeundervisning før neste skoleår. Vi er henvist til et privatisert tidligere offentlig bad, der det koster oss nesten 200 kroner å få tærne i vannet. Da har vi «familierabatt», som på dette stedet kun omfatter én voksen og ett barn.
En tredjedel av planlagte investeringer i Oslo frem til 2017, cirka ti milliarder, skal gå til nye skolebygg. Det skal holde hardt: de siste fire årene har 52 prosent av den nasjonale befolkningsveksten av 0–15-åringer funnet sted i Oslo. Ingen av de nye skolene vil få svømmebasseng.
Enkelte ser for seg at OL i 2022 skal bli det puffet Oslo trenger. For to uker siden sendte konkursboet inn den offisielle søknaden. Grunntanken, som selvsagt ikke er helt gal, er å bruke OL som gulrot for å lesse noen av de sårt tiltrengte investeringene i infrastruktur over på staten. Sist fikk vi Sogn Studentby, hvem vet hva slags jackpot som kan vanke denne gangen?
Litt flaut er det dog. Hovedstaden skal absorbere en by på nesten Bergens størrelse i løpet av 25 år, og vi har lite annet å møte det med enn luftslott og almisser. I verdens rikeste land.