Religiøse og politiske symboler

Skal vi ikke si hva hijaben er?

Å si at man motstander av hva hijaben står for er, selv i 2014, tabu og man kan bli beskyldt for det ene og andre. Sier man derimot at hijab er flott, vitner det om (religiøs) raushet og alt annet godt. Om dette skyldes uvitenhet, intellektuell latskap, dumskap, misforstått toleranse eller verdigrunnlag på villspor, vites ikke. Øyelege Jan Guldahl, som selv har havnet i stormen, etterlyser en faktabasert debatt.

Det hele startet med at øyelege Jan Guldahl tilkjennega offentlig at han er motstander av hijab. Det samme Guldahl sitt øyelegesenter i Trondheim sponser fotballklubben Ranheim, men de takket nei til pengene da Guldahls (!) verdisyn ikke var forenelig med klubbens. Endog ble den samme Guldahl beskyldt for at hans hijab-nei var et slag i trynet på likestillingen – for hijabens budskap om totalitær ideologi er bare noe som noen tullinger har funnet opp? Noen synes å tro det, ikke minst de som omtaler hijab som «skaut». For det beste er å forbli uvitende?

I en slik kontekst er det ikke så underlig at den samme Guldahl i dagens Byavisa etterlyser en faktabasert debatt om hijab og innvandring. (Gjengitt her etter forfatterens tillatelse)

Vi trenger en innvandring til Norge som er bærekraftig både økonomisk og verdimessig.

Dette er mitt entydige budskap, og dette burde alle kunne enes om. Det handler altså ikke om å være for eller mot innvandring. Det handler om type innvandring og hvilke forventninger vi har til de som velger å bosette seg i Norge.

Debatten har rast den siste tiden etter at jeg gikk ut i Byavisa og erklærte hijab på mine ansatte som uønsket. Utspillet kom etter at en ung kvinne i hijab i samme avis fortalte at hun – ikledd hijab – hadde søkt på 60 stillinger uten å få jobb.

Jeg står fast ved min uttalelse.

Hijaben signaliserer verdier jeg mener er i kollisjon med det frie, åpne demokratiet vårt, som ikke minst er basert på likestilling og likeverd mellom alle mennesker.

Hijaben er nemlig noe langt mer enn et ordinært klesplagg. Hijaben signaliserer at kvinner rettighetsmessig er underlegne menn. Den er dertil et symbol for den totalitære religionspolitiske ideologien islamismen, som har som mål at hele samfunnet skal styres etter islamsk lov sharia. Da har jeg ikke påstått at alle kvinner i hijab har denne ideologien i hjertet sitt.

Min holdning er dog at vi alle har ansvar for hvilke verdier vi ønsker å fremme. Dette betyr for meg at mine pasienter ikke skal møtes av ansatte som flagger religiøse eller politiske meninger. Dette er en tradisjon vi har hatt i Norge: Nøytralitet, for nøytralitet skaper tillit, skaper likeverd og profesjonalitet.

Motsatt hvis det gjelder en pasient som kommer til øyelegesenteret vårt: hun må gjerne bruke hijab, eller han må gjerne bruke turban, og begge vil få like profesjonell behandling som enhver annen pasient.

Mitt utgangspunkt er dette: When in Rome, do as the Romes. Det er dette prinsippet, og denne respekten for vår kultur, som enkelte kvinner dessverre ikke anerkjenner når de insisterer på å bruke hijab på arbeidsplassen.

Det har blitt antydet i spaltene at jeg skulle være fremmedfiendtlig og innvandringsmotstander. Det er en helt urimelig og beviselig feil påstand. Jeg skal kort skissere hvorfor: Arbeidsinnvandring kan være et gode for Norge, når den som kommer faktisk går inn i fullt arbeid og betaler skatt som en gjennomsnittsnordmann, og fyller behov vi har for ekspertise.

Norge har også forpliktet seg til å ta imot kvoteflyktninger gjennom FN. Dette er mennesker som typisk har oppholdt seg i flyktningleirer i flere år, og som ikke kan vende tilbake til hjemlandet sitt grunnet langvarig krig. Jeg ønsker dem hjertelig velkomne.

Asylsøkere er et annet tema. Vi vet at rundt 90 prosent av dem ikke har identitetspapir når de melder seg for norske utlendingsmyndigheter og søker asyl. Vi vet at svært mange av dem har betalt betydelige beløp (gjerne 100. 000 kroner eller mer) til menneskesmuglere som fører dem fra Asia og Afrika helt opp til Norge, aller lengst nord i Europa. Menneskesmugling er blitt en kriminell storindustri, som er rå og kynisk. De som benytter denne veien til Norge er de bedrestilte i hjemlandene sine. Mange har heller ikke politisk beskyttelsesbehov. De søker økt velstand, hvilket ikke er kriminelt, men forståelig. Det er like fullt en form for innvandring som jeg generelt ikke ønsker velkommen.

De største asylsøkergruppene som kommer viser seg å være svært kostnadskrevende for Norge. Finansavisen la regnskapet på bordet i fjor, et regnskap Statistisk sentralbyrå i flere runder har gått god for.

Eksempelvis påtar den norske staten seg ni millioner kroner i nåværende og fremtidige utgifter per somaliers livsløp ut dette århundret, et tall som forutsetter at deres barn som fødes her blir perfekt økonomisk integrert. For en irakisk asylant som får opphold er beløpet 6,2 millioner kroner, mens for en afghaner er beløpet 5,3 millioner kroner. Disse dramatiske tallene handler ikke minst om lav sysselsetting, og derav lave skattebidrag til felleskassa.

Denne innvandringen er altså ikke økonomisk bærekraftig. Min holdning er at vi heller burde kanalisere økt bidrag til deres nærområder som vil hjelpe langt flere mennesker enn de Norge klarer å hjelpe i dag.

Så er det familiegjenforening, ofte ved arrangerte ekteskap, der unge mennesker risikerer å bli brukt som levende visum for å hentefamiliemedlemmer (ofte en fetter eller kusine). Dette er overgrep som vi som en nasjon med en dyp humanistisk tradisjon ikke skal akseptere.

Heldigvis har Regjeringen sagt at den vil sette inn ytterligere innvandringspolitiske tiltak for å beskytte de unge, blant annet ved å innføre en 24-årsgrense for transkontinentale ekteskap.

For meg er det i utgangspunktet revnende likegyldig hvilken nasjonale eller religiøse bakgrunn en person har. Dette synet reflekteres på Trondheim Øyelegesenter, der en av legene har jødisk bakgrunn, en annen ansatt er født i Polen.

Det jeg forventer av alle som kommer til Norge, er at man ønsker å bidra til fellesskapet og at man respekterer det norsk verdigrunnlaget. Det er nemlig frihetsverdier som likestilling, likeverd, religiøs frihet (som ikke minst handler om retten til å fravelge all religion) og ytringsfrihet, som ligger til grunn for den velstanden og friheten generasjoner møysommelig har bygget opp. Her vil jeg ideologisk tillate meg ikke å vike en tomme.

Jeg ønsker altså alle i Norge hjertelig velkomne som fullverdige deltakere i fellesskapet vårt. Men da forventer jeg at alle bidrar og at alle tar skikkene våre her i landet – slik som vi gjør når vi kommer til andre land.