Islam

Veien til radikaliserte muslimer

Saken om en far som leter etter sine to døtre (16 og 19 år) som er dratt til krigen i Syria, har skapt stor oppmerksomhet i Norge. Samtidig vet vi at mange muslimer radikaliseres i Europa og stadig flere velger å delta i Jihad (”hellig krig”). Spørsmålet vi gjerne vil ha svar på, er hvorfor unge radikaliseres og hvorfor de velger Jihad.

Ifølge PST er 30-40 personer fra Norge de siste årene dratt til Syria for å delta i Jihad. På spørsmålet om hvorfor, er gjerne svaret at det er «svært sammensatt».

Men det er ikke mer sammensatt enn at vi snakker muslimer. Eller formulert som et retorisk spørsmål: Hvorfor velger ikke kristne i dagens Europa og dra til for eksempel Egypt for å krige mot den undertrykkelsen som kristne opplever der?

Derimot er muslimer som gruppe sammensatt. Det er noen muslimer som blir islamister, kjennetegnet ved at de er villig til å bruke vold for å oppnå sitt mål. Derfor er det disse noen som må stoppes, og de må stoppes så tidlig som mulig.

Hvor er det så muslimer radikaliseres? Jo, i ulike muslimske fora, om det så er i moskeen, via internett eller i andre organiserte, muslimske grupperinger, for eksempel ulike studentforeninger.

Det er således med oppgitthet jeg leser en av forklaringsvariablene er at ungdom som radikaliseres, kan føle seg «fremmedgjort», for eksempel ved bekledning, da flere har innført et forbud mot ansiktstildekking i skolen. Det hevder for eksempel Hassan Ali Omar, en person jeg aldri har hørt om, og som leder en like ukjent organisasjon, kalt info123. Men NRK bruker han selvsagt villig vekk. Han støttes av organisasjonen som Abid Raja (V) startet opp for et par år siden, Minotenk, der lederen Linda Alzaghari, påpeker at unge mennesker vokst opp i Norge er «veldig rettighetsbevisste».

Det finnes vel lite i et samfunn som er mer fremmedgjørende enn at noen benytter en bekledning som dekker til ansiktet, typisk niqab eller burka. Ikke helt uvanlig er det heller at de som er velger de sterkeste markørene for islam, ikke føler seg altfor komfortabel med å være sammen med ikke-muslimer. Ja, selv kjønnssegregering synes de samme gjerne er en passende organisering for samfunnet. Når et forbud mot å dekke ansiktet på skolen trekkes frem som et eksempel på fremmedgjøring i et samfunn, bør nettopp alle rettighetslampene blinke. Men ikke slik som Alzaghari tror. Et fritt samfunn som det norske er avhengig av tillit, det gjenspeiler seg også i organiseringen av vårt velferdssamfunn. Velges denne tilliten bort til fordel for en religiøs organisering, bør alle forsøk på å fremstille seg som et «offer» avvises. Sagt med andre ord: ikke å få bruke niqab eller andre heldekkende plagg/uniformer på skolen (og var det opp til meg, ville det samme vært forbudt i det offentlige rom) handler om det stikk motsatte av fremmedgjøring i det norske samfunnet. Åpenhet og likestilling er rettigheter som er kjempet frem for det norske samfunnet. Heltildekking og kjønnssegregering undergraver et samfunn tuftet på frihetsverdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet.

Men Ali Omar og Alzaghari kan ha rett i én ting: noen muslimer er svært så rettighetsbevisst, uten at de samme synes å ta høyde for de plikter det forventes i det fellesskapet som det norske og andre europeiske samfunn ønsker å bevare. Personlig synes jeg holdninger om mine «rettigheter» og «hvis dere gjør slik, så ender det med» minner mer om lite tilslørte trusler.

Demokrati er hykleri

Yildiz Akdogan tilhører Socialdemokraterne (S) i Danmark. I valgkampen til Folketinget for to år siden ble hun møtt med koransitater, trusler og hærverk. Hennes partifeller i Brønshøj-kretsen anmeldte da det de mente var politisk motivert hærverk mot Akdogans valgplakater, som ble revet ned i Tingbjerg, mens det i de øvrige bydelene ble satt klistermerkes over hennes munn og øyne med teksten: »Lovgivning tilhører Allah. Demokrati er hykleri.«

Det var ikke bare Akdogan som opplevde dette under Folketingsvalget, samme gjorde  SFs Kamal Qureshi og Özlem Cekic. Men kanskje enda mer vesentlig: ingen ble siktet for hærverket.

I år stiller Akdogan opp til Københavns Borgerrepræsentation – og reaksjonene er de samme. Da hun og venner hengte opp valgplakter, kom truslene raskt:

– Han sagde til dem, at det var hans bydel, og at han ville tage plakaterne ned og smadre dem, hvis de ikke havde fjernet dem om ti minutter. Da de ringede til politiet, kørte han væk med nogle andre mænd i en varevogn, fortæller Yildiz Akdogan, der først selv kom til stedet, da mændene var kørt.

Vagtchef Kim Nicholsen fra Københavns Politi bekræfter, at politiet kom til stedet i nat, men at der ikke var nogen at se.

( … )

– De er meget aggressive og vil ikke have, at man skal hænge plakater op, fordi demokrati er synd i deres øjne. De lægger ikke skjul på, at de modarbejder demokratiet og vil indføre sharia i Danmark. Jeg tror, at de fortsætter nu, og jeg vil opfordre politiet til at patruljere i de områder, hvor de færdes, siger Yildiz Akdogan.

Anmeld antidemokratiske opplevelser

Jan Salling, leder for S i København, liker ikke hva han hører og vil gjerne at alle som har en «antidemokratisk opplevelse» politianmelder det.

Det er Akdogan tydeligvis enig for, for hun har bestemt seg for å endre strategi fra to år tilbake. Da prøvde hun dialogen med ungdommen, typisk unge menn i 16-20-årsalderen:

– De mandsopdækkede mig og sagde: »Bliv væk. Det er helligt område, og du er ikke ren«. Jeg var naiv og ringede ikke til politiet, men prøvede forgæves at tale med dem. Nu vil jeg reagere hurtigere og vil prøve at få dokumenteret deres opførsel, siger Yildiz Akdogan.

Akdogan mener det hele er misbruk av demokratiet. De benytter seg av demokratiets spilleregler som gir dem forsamlingsrett, selv om de har hva hun kaller «rabiate holdninger», samtidig som de ikke respekterer andres holdninger.

Dette forteller meg at skal vi stoppe radikalisering, må vi begynne utenfor vår egen stuedør.