Filmen ble vist hos Fritt Ord tidligere i år. Den gjorde dypt inntrykk.  To sekvenser brant seg fast for alltid: Videoopptak hos politiet, der Banaz forteller om sin angst for å bli drept av sine egne. Hun sier i avslutningen av avhøret:

”Nå som jeg har avgitt forklaring, hva kan dere gjøre for meg?”

Politiet forstod ikke alvoret. Derfor fikk hun ikke livreddende beskyttelse.

Neste sekvens er ordene til hovedetterforsker Caroline Goode, som fortalte at Banaz sin mor alltid hadde et ansikt av stein i forhørene. Aldri viste moren en eneste følelse.

Deeyah er et åpent sår for Norge. Hun er det levende beviset på vår kulturs svik av minoritetsjenter med røtter i æreskultur. Verken journalister, redaktører, akademikere eller politikere stod opp for henne da hun 17 år gammel måtte rømme Norge grunnet et massivt seksualisert og voldelig trusselbilde fra pakistanere i Norge Det er dette som er den virkelige rasismen i Norge – den utvetydige forskjellsbehandlingen. Som Deeyah, nå 35 år, skrev hos NRK Ytring tidligere i år:

Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Vi har en plikt til å kjempe for individuelle menneskerettigheter for alle, ikke bare for menn og ikke bare for grupper. Vi skal ikke ofre livet til etniske minoritetskvinner til fordel for politisk korrekthet. Jeg vil heller såre noen sine følelser enn å se kvinner dø på grunn av vår frykt, apati og stillhet.

Deeyah har en mor og far som har stått på barnas side fra dag 1. De tilhører unntaket: de valgte utstøtelsen heller enn kollektivets skulderklapp.

Man kan med rette undre seg over alt Norge har mistet av talent innen både kunst-, teater-, film-, og idrettsverdenen, innen vitenskapen og akademia, de siste 40 årene, siden våre ledere og meningsbærere i akademia og media ikke forstod den drepende æreskulturen, som ikke bare tar liv, men som også ruinerer talent. Som da de burde ha forstått, vendte ryggen til varslerne, og endog pekte på varslerne som problemet: vi varslere laget et ”de” og ”vi”. Vi skapte gruppetenkning. Vi skapte rasisme.

Mandag bordet Deeyah flyet fra London til New York. Ca kl. 11.00, for da tikket det inn en mail fra henne etter at jeg spurte henne om det var mulig å bruke filmen om Banaz til et undervisningsseminar for lærere. Hun fortalte at hun var på vei til New York og sendte denne lenken til filmen  At hun var på vei til Emmy-utdelingen visste jeg ikke.

De som ikke har sett filmen har gått glipp av historie, i dobbelt forstand. Og som Deeyah har understreket mang en gang: det verste for familien til Banaz er at denne filmen ødelegger deres mulighet til å viske bort alle sporene etter Banaz, ett sentralt motiv bak æresdrap: skammen skal begraves for alltid.

Så ble det motsatt. Banaz er blitt verdenshistorie.

Vi kom for å feire nominasjonen. Så vant jeg den gjeveste prisen.

 


Publisert av Hege Storhaug
Dette innlegget ble publisert i Det politiske liv, Forskjellsbehandling og diskriminering, Æresdrap og æresrelatert vold med stikkord , , , . Bokmerk permalenken.

Gi et engangsbeløp?Betale faste bidrag?

Informasjon om ulike måter å støtte oss på finnes her, og info om hvordan du kan følge oss er her.

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer.