Forskjellsbehandling og diskriminering

Da ringer telefonen, fordi?

Skolen har startet opp igjen. Da ringer telefonen hyppig hos HRS. Hvorfor? Jenter i barne- og ungdomsskolen som ikke møter til skolestart. De kan befinne seg i Somalia, i Etiopia, i Afghanistan, i Pakistan. Et tema for politikerne i disse dager? Et tema for kunnskapsminister Kristin Halvorsen? Nei, ute av syne, ute av sinn. For barna har jo verken Nilsen eller Olsen til etternavn. Derfor er det ikke et tema politikerne mener er viktigere å diskutere enn om et eple om dagen gir bedre skoleresultater eller ei.

Det er helt vilt. En stat som ikke har kontroll over hvor barn befinner seg, hvilke forhold de lever under – og likevel en stat som påberoper seg å være i front hva gjelder humanisme. Antakelig er det et sted mellom 3 500 og 4 000 barn i grunnskolealder som ikke er å finne på skolebenken i Norge i dag, men de er bosattregistrerte i Norge.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har ikke disse barna med seg inn i valgdebattene. Hun har med seg fruktkurven.

De eplene og pærene hjelper ikke den 11 år gamle jenta, født i Norge av somaliske foreldre, som nå antakelig befinner seg i Somalia, og der hun skal være i minst ett år, som ble fortalt oss i siste samtale i dag på telefonen før dette skrives. Kommer hun tilbake kjønnslemlestet? spørres det. Etter all, all sannsynlighet er svaret et ja. Eller snudd rundt på: hvorfor skulle hun ikke bli kjønnslemlestet? Foreldrene er jo åpenbart ikke verdimessig integrert i Norge når de velger en slik ”løsning” for datteren sin.

Hva gjør man i en slik situasjon som pårørende på en eller annen måte? Da tenker jeg på en bekymret nabo, en bekymret lærer. I HRS har politikerne påført oss følgende alvorlige lærdom fordi vi brydde oss om barns ve og vel: prøver man aktivt å få barnet tilbakeført til Norge, kan nøyaktig det motsatte skje: barnet blir borte ”for ever”.

Dette skjedde med de fire søstrene født i Oslo med gambiske foreldre som ble dumpet i Gambia og kjønnslemlestet i 2003, og der foreldrene ble anmeldt til politiet av HRS  i 2005. Alle fire, nå i alderen 13-19 år, er fremdeles i Gambia. Foreldrene er fremdeles i sin økonomiske base, i Oslo.

Skal vi heller snakke om epler, sa du?

Politiet i Norge kan ingenting gjøre. De har ikke virkemidler. De kan ikke tiltale foreldrene for det ene eller det andre. Det finnes nemlig ikke bevis for verken det ene eller andre. Og det er foreldrenes rett å bestemme hvor barna skal vokse opp, som det heter.

Så for Halvorsen og hennes like er det helt greit at vi nordmenn sender ungene våre til Bjørnøya: lykke til på ferden, vi ses kanskje igjen neste år.

Hvis HRS var statsråd, så hadde følgende blitt gjort – i realpolitikkens navn: foreldre som de overnevnte gambierne i Oslo, skulle etter ny lov ha blitt pålagt å hente jentene hjem igjen sporenstreks, og for hver dag de ikke ville samarbeide om hurtigst mulig retur, tildeler vi dem sviende bøter. For hver dag. Hjelper ikke dette, trekker vi neste kort opp for dem: loven om frihetsberøvelse. Vi tiltaler dem altså for frihetsberøvelse og burer dem inne. Ute igjen av fengsel, og de har ingen økonomiske rettigheter igjen i Norge.

Hvem orker å gå gjennom dette HRS-regimet? Knapt noen. Altså fungerer tiltalene.

Da tar jeg meg et eple. For den mentale helsas skyld.