Integrering og integreringspolitikk

Bekjennelse fra en Ap-er: Har gitt opp integrering

Fra å ha vært beboer i Kardemommeby med visjoner om den grenseløse toleransen, har kultursjef og Lottovert Asle Berteig, mistet troen på integrering. Dette skriver han selv i en oppsiktsvekkende kronikk, samme mann som på 90-tallet skrev Justisdepartementets toleranseprogram for inkludering. Berteig er også Prøysenjubileets store beskytter og i innerste krets med finansminister Sigbjørn Johnsen.

Kronikken er på trykk i Hamar Arbeiderblad i dag, med den ganske ubehjelpelige tittelen ”Norge for nordmenn?” (Valgte han selv denne tittelen som gir assosiasjoner til brune krefter?)

Kultursjefen i Ringsaker er også Lottovert og turleder i Den Norske Turistforeningen. I tillegg er han tett på makta i Arbeiderpartiet. Hva som ligger til grunn for utspillet antar jeg er at Norge står overfor en sommer med betydelig innsig av såkalt romfolk, som gjerne selv kaller seg sigøynere.

Berteigs kronikk er verken velformulert eller genial. Summert opp i en setning: han tror ikke på integrering lenger fordi for mange ikke selv viser vilje til å integrere seg i norsk kultur. Men kronikken kan vekke bred debatt, som han sier på nyhetssidene at han ønsker seg. Han starter opp slik:

På 80-tallet spilte jeg solidaritetsteater og var ivrig i arbeidet for menneskerettigheter og mot utnyttelse og undertrykking. På 90-tallet spilte vi antirasistisk teater og gikk i demonstrasjonstog for Gulam Nabi i Brumunddal. Selv skrev jeg Justisdepartementets toleranseprogram som et verktøy mot intoleranse og for inkludering i Norge. Jo Benkow, tidligere stortingspresident, sa parallelt med vårt arbeid at den mest økende toleransen i Norge var toleransen for intoleranse. Det har tatt tid for meg å erfare hvor rett han hadde. 

Vendepunktet, eller erkjennelsen over at han ikke makter å ha toleransen konsekvent i front, kom i møte med romfolk i Hamar tidligere denne måneden, sier han.  Hva om en kultursjef med partitilhørighet i Frp og med tette bånd til Christian Tybring-Gjedde, skattepolitisk talsperson, hadde signert dette?

Siden den gang har det skjedd noe med mitt forhold til de «fremmede» og det ukjente. Det har vært en lang mental reise for meg som menneske å gå  fra å demonstrere mot myndighetenes behandling av fremmede, synge Halvdan Sivertsens «Sommerfugl i vinterland» for fullsatte saler sammen ungdom fra hele verden, lage filmer og teater om integrering og til at jeg en tidlig maimorgen, i forrige uke, kjente irritasjon når jeg parkerte på Hamar stasjon og oppdaget at i bilene rundt meg sov det mennesker. Fremmede mennesker i biler registrert med BG, Bulgaria. Utenfor alle bilene sto det sko og i bilene sov en mengde fremmede mennesker på Europark sin parkering i vårt lille KardemommeHamarBy. 

Hva har skjedd med meg i løpet av disse årene som gjør at jeg reagerer negativt på andre menneskers kamp for å få en del av den overdrevne velferdskaka jeg har vært så heldig å bli født inn i? For i motsetning til disse menneskene er jo jeg en vinner i livets store lotto. Og likevel tillater jeg meg å kjenne på et sinne når noen forsøker å få en del av min kake, Norges kake. 

For meg er svaret like enkelt som det er komplisert. De siste 20–25 årene har gitt meg flere negative enn positive erfaringer med fremmede. Jeg har beveget meg fra å se fortvilelsen i øynene til alle de fremmede som har kommet til Norge, til i dag å ha definert et bilde av en fremmede som en jeg bør passe meg for. 

I mange år møtte jeg fremmede som spennende. Jeg møtte dem med åpenhet og et inderlig ønske om å inkludere. Etter mange

egenopplevde skuffelser og negative historier gjennom media, fokusert på ulikhetene mellom oss, har bildet endret seg. I dag sliter jeg med å møte fremmede med det samme åpne sinnet, og helst møter jeg dem med mistenksomhet. Jeg er redd de vil ta noe fra meg og mine. Jeg har opplevd skuffelse så mange ganger at jeg nå tror det er bedre å være føre var på tross av at jeg vet det er urettferdig å skjære alle over en kam. Fremmed er i mitt vokabular blitt synonymt med noe negativt. 

Som 15-åring reiste jeg til Amerika. Det første jeg lærte var at for å bli akseptert på bygda i Iowa måtte jeg snake som en amerikaner og være som en amerikaner. Mange av mine norske 80-tallsklær ble byttet ut med cowboystøvletter, flanellsskjorte og skinnvest. Raskt snakket jeg like bredt amerikansk som John Wayne. Og etter kort tid var jeg integrert i det amerikanske high school-miljøet på North West Webster High school. I min situasjon følte jeg helt klart at ansvaret for å legge til rette for integreringen av meg som fremmed lå på meg. Jeg skulle ønske at flere av de fremmede forsto at integrering krever mye av alle, men kanskje mest av den som skal integreres inn i noe nytt. 

Ikke bare romfolket har provosert han., Det samme har en legestudent med slør på hodet, forteller han. 

Jeg reagerte med skuffelse da jeg leste i HA om den libyske legestudenten Sherehan Mohamed Ali som sier hun aldri vil ta av seg sitt religiøse hodeplagg. Samtidig ytrer hun skuffelse over at ingen på Hamar tar kontakt med henne. For meg er dette et talende bilde på vår store utfordring. For selv om vi er forskjellige, vi som bor på Hedmarken, fører møtet med det fremmede for svært mange av oss til grader av skepsis, redsel eller sinne. Vi kan ikke tvinges til å legge til rette for integrering når vi har lært oss til å tro at det er en sammenheng mellom fremmed og farlig. For jeg tror jeg er tryggere sammen med en fremmed som ikke ser så fremmed ut. 

Samtidig har jeg også svært gode erfaringer med at fremmede kan bli mine aller nærmeste venner når vi klarer å vaske ut forskjellene  og legge til rette for gode menneskelige møter. Utfordringen for de fleste av oss er i det hele tatt å komme i posisjon til å møte det fremmede nå som det er det fremmede vi er blitt redd for. For mens jeg aktivt tok initiativ til å møte det fremmede på 80- og 90–tallet har jeg  nå blitt passiv. Dersom jeg nå skal bli kjent med en fremmed må den som ønsker å bli kjent med meg legge til rette for dette møtet. 

Som barn hørte jeg ofte min bestemor Tora Bekkevold si «en lyt ta skikken dit en kjæm». Fra mitt ståsted, i Norge, er det vårt språk, våre verdier, vår kultur og  våre tradisjoner som er utgangspunktet. For meg blir tankene for fremmede når Sherehan Mohamed Ali ønsker rene kvinne kvelder i Ankerskogen. Møtet med menneskene i bilene på Hamar stasjon var også fremmedgjørende. For meg er det  fremmed at folk tigger. Og forskjellene, på alle måter, er så store at det virker nytteløst å forsøke å vaske dem ut. Når jeg samtidig hører politiet  uttale at 50 % av de som er registrert som tiggere også er innblandet i kriminalitet er min intuitive reaksjon at disse fremmede kan  være farlige. Da ønsker jeg å beskytte meg og mine. 

Jeg ønsker et trygt Norge som tar vare alle på sine nordmenn uavhengig av farge, kultur, religion eller sosial tilhørighet. Og jeg ønsker et Norge i utvikling med verdens globalisering som fortsetter å levere det tydelige verdipremisset fra Thorbjørn Egners Bastian, samtidig som det tillater å debattere temaer som er politisk ukorrekte. 

For å være en del av en nasjon, et lag, et spill må man kunne reglene for spillet, laget og nasjonen. Det er en forutsetning for å kunne delta. 

I morgen er det 17. mai – for alle. Mitt ønske er et demokratisk og inkluderende Norge for alle nordmenn uavhengig av farge, kultur, religion eller sosial tilhørighet hvor vi sammen kan vinne over frykten for det fremmede.