Jeg skrev nylig følgende knyttet til Deeyahs (sjeldne) opphold i Norge og visning av filmen om æresdrapet av Banaz (20), Banaz – a love story:
Man kan med rette undre seg over alt Norge har gått glipp av av talent innen både kunst-, teater-, film-, og idrettsverdenen, innen vitenskapen og akademia de siste 40 årene, siden våre ledere og meningsbærere i akademia og media ikke forstod den drepende æreskulturen, som ikke bare tar liv, men som også ruinerer talent. Som da de burde ha forstått, vendte ryggen til varslerne, og endog pekte på varslerne som problemet: vi varslere laget et ”de” og ”vi”. Vi skapte gruppetenkning. Vi skapte rasisme.
Så var det motsatt.
Sa Deeyah i går. Ikke å bry seg fordi æreskulturen rammer minoriteter her i vesten, er vitterlig en rasistisk tankegang.
Deeyah har holdt lav profil i Norge. Vi har aldri fått detaljer om hva som faktisk skjedde av trusler og overgrep mot henne og familien som førte til at hun, kun 17 år gammel, i overensstemmelse med sine nærmeste forstod at det var ikke liv laga her for ei jente som henne. Sittende sammen med sin mor, begge gråtende, falt denne setningen fra den afghanskfødte moren:
”Du vet at du må dra. Vi klarer ikke beskytte deg.”
De to setningene ga meg frysninger.
Hvorfor har ikke Deeyah gått ut bredt og fortalt hva hun opplevde allerede som barn fordi hun valgte musikk og scene? Hun var redd for å bidra til stigmatisering av ikke-vestlige innvandrere og muslimer, forklarer hun. Dette er en klassisk tankegang jeg selv satt fast i for 15 – 20 år siden. Jeg endret altså synet: reelle og alvorlige problem blir selvsagt ikke borte ved at de ignoreres. Tvert om er det motsatt: ”Du skaper ikke lys ved å forestile deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke,” formulerte psykiateren Carl Jung (for øvrig livsmottoet til avdøde Steinar Lem).
I portrett i Klassekampen sist lørdag, 2.februar, gir Deeyah oss innblikk i hva som faktisk skjedde da hun med familiens hjelp og støtte flyktet fra Norge og ble en kjønnsflyktning. Teksten står fint uten mine kommentarer:
Menn fra det pakistanske miljøet kom hjem til Deeyah og hennes familie, for å snakke med faren.
– De ville forklare ham at dette ikke var bra, det var ikke akseptabelt at jeg drev med dette. Pappa viste dem døra, alltid. Etter hvert som jeg ble eldre, kom de til meg også. Jo mer medieoppmerksomhet jeg fikk, jo verre ble reaksjonene. For de fleste musikere eller artister er medieoppmerksomhet bra. Men for meg var det en forbannelse og en kilde til stor smerte.
Noen menn forsøkte å bortføre henne fra skolen for å «snakke med henne». Hun ble sprayet med pepperspray under en opptreden. Hun fikk dødstrusler.
Deeyah kunne i VG se et styremedlem i Oslos eldste muslimske menighet, Islamic Cultural Centre Norway, uttale at truslene mot henne var forståelige. Menigheten, som hadde nesten 2000 medlemmer da, fikk en solid porsjon offentlig støtte – og fortsatte å få det.
Motstanden mot musikken hennes handler ikke om korte topper i musikkvideoer eller seksuelle tekster, forteller hun. For det startet lenge før musikkvideoene, da hun var et barn som opptrådte iført tradisjonelle pakistanske klær.
– Musikk er kjærlighet for meg, og en måte å føle og oppleve livet på. Og selv om man er glad i å høre på musikk også i disse pakistanske og muslimske miljøene truslene kom fra, er det ikke noe din familie, din egen datter, deltar i, i alle fall ikke som et yrke. Det oppfattes som «skittent», nesten umoralsk, å stå på en scene for alle å se på og nyte. Jeg fikk ofte høre at jeg var prostituert, en hore.
Det var trusler om seksuell vold, eller om faktisk mord. Det var både yngre og eldre menn som framsa truslene, forteller hun. Og det var over alt: På gata, på telefonen hjemme. Familien måtte bytte telefonnummer utallige ganger.
– Men det var alltid en seksuell dimensjon i truslene. At jeg fortjente å bli pult på den ene eller den andre måten, eller at jeg måtte bli kuttet i slik at det ikke kom nye horer ut av meg. Fremmede menn følte de hadde rett til det.
– Det norske samfunnet er først og fremst basert på behovene til individer, det er førsteprioritet. Det pakistanske samfunn er basert på et annet formular, en annen sosial struktur. Det er gruppen som er førsteprioritet. Ethvert autonomt uttrykk som går mot gruppens verdier, særlig fra kvinner, kan resultere i en rekke negative konsekvenser for disse kvinnene. Det høres hardt ut, men i stor grad ses kvinner på som felles eiendom. Du er ikke bare din fars datter, andre folk føler seg også i sin fulle rett til å blande seg inn i din oppdragelse. Å kontrollere kvinnenes oppførsel er sett på som nødvendig for å bevare den kollektive struktur, og gruppens omdømme og følelse av selvverd.
I 1996 hadde det blitt for mye. Hun ga ut låten «Get off my back». Så dro hun.
– Det ble så ille at jeg ikke kunne gå ut uten at noe skjedde. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ble spyttet i ansiktet. Og jeg hadde blitt redd, jeg følte meg ikke trygg i Norge. Jeg hadde ikke råd til livvakter, så jeg gikk kun ut med mannlige venner, men da ble det ofte slåsskamper. Og jeg så at min familie ble isolert, de mistet vennene sine på grunn av meg. De har alltid støttet meg, og de har vært en fantastisk familie for meg. Jeg tenkte at jeg kan ikke dra dem gjennom dette til evig tid.
– En dag satte jeg meg ned min mor, og vi så på hverandre og gråt. Hun sa: «Du vet at du må dra. Vi klarer ikke beskytte deg».
Som mor, så datter. Historien gjentar seg. 17 år gammel var Deeyah helt alene i en ny by, uten familie. Nå var Oslo byttet ut med London.
– Visste du da at du ikke kom til å komme tilbake?
– Ja. I hvert fall ikke på veldig lang tid. Jeg forlot min familie, mine venner og en ganske bra musikkarriere. Så var jeg helt alene i London, satt i en shitty leilighet og så inn i en vegg.
Etter å ha sittet på en kafé på Oxford Street i noen uker uten å ha snakket med et menneske, gikk hun inn på en Levis-butikk og spurte om hun kunne få jobbe gratis der. Hun hadde penger, men trengte å møte folk, få venner. Det gjorde hun, og hun begynte å bygge opp en musikkarriere på nytt. Men det kom ikke til å vare lenge før hun innså at det også i England var menn som ville true henne til taushet.
– Jeg stoppet det veldig fort, jeg ønsket ikke å la situasjonen gå like langt som det den hadde gjort i Norge. Jeg tenkte: Jeg er ikke interessert i å flykte fra det ene landet til det andre, jeg vil ha et liv. Løsningen ble å gå av scenen, å være bak kamera. Solidaritet med marginaliserte stemmer ble hennes kall – å gi den støtten til andre som hun selv savnet så sårt som syttenåring.
– Jeg innså at muligheten for å være artist er betinget av først å få lov å være et menneske. Jeg kan ikke gjemme meg for dette, så som kunstner må jeg konfrontere det. Jeg er ikke akademiker eller politiker, men jeg mener at jeg kan bruke kunsten til å utfordre dette. Så det er det jeg har gjort i den andre halvdelen av livet mitt.
I stedet for å synge selv komponerer og produserer hun musikk. Blant annet har hun produsert plata «Listen to the banned» med sensurerte artister fra hele verden.
– Det høres kanskje rart ut, men jeg føler fysisk smerte hvis jeg ikke får jobbe med musikk. Men jeg innså at det jeg trenger er å skape musikken, jeg må ikke stå på scenen selv for å ha en stemme.
Hun måtte likevel flytte en gang til på grunn av trusler og trakassering som følge av jobben hun gjør. En stund har hun bodd i Atlanta i USA mens hun har fortsatt prosjektene sine i England. Nå bor hun i London igjen. USA var for langt unna familien i Norge.
– Føler du at du har blitt brakt til taushet?
– Det har jeg følt i lang tid. Men de siste årene føler jeg faktisk at jeg har hatt en sterkere stemme enn noen gang. I fjor fikk hun Ossietzky-prisen av den norske avdelingen av den internasjonale forfatterforeningen PEN –oppkalt etter den tyske forfatteren og pasifisten Carl von Ossietzky – for sitt arbeid mot æresmotivert vold og for ytringsfrihet.
Først gjorde frykten for å gi næring til rasisme og islamofobi at Deeyah ikke ville fortelle sin historie.
– Jeg har også i mitt eget liv opplevd rasisme og diskriminering. Da jeg var tolv år gammel, var det en hvit mann på Tåsen som spyttet meg i ansiktet og sa «svarting, dra hjem hvor du kommer fra». Jeg har venner, i hovedsak gutter med minoritetsbakgrunn, som har blitt utsatt for mye diskriminering. Og jeg har fryktet at hvis jeg adresserer overgrepene innen dette etniske miljøet, så vil jeg gi føde til diskrimineringen mot hele denne gruppen, ved å forsterke negative stereotypier og rasisme.
– Men etter hvert som jeg vokste opp, innså jeg at det er uansvarlig og også et svik mot kvinnene som utsettes for overgrep, å tie.
Deeyah advarer mot å tro at situasjonen i Norge har endret seg radikalt siden hun dro.
– Jeg fortalte nylig om mine opplevelser til noen nordmenn, og de sa: Det er fryktelig, men dette er heldigvis lenge siden. Men jeg har et spørsmål: Jeg dro for 17 år siden. Hvor er mine avløsere? Hvor er hun, den kvinnelige pakistanske kunstneren, sangeren, utøveren, ballerinaen?
Ja, si det, Deeyah. Hvis vi tar et blikk utover Europa og sentrale land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, kan det samme spørsmålet stilles. I disse dager er det fra ulike hold slått fast (igjen) at islam er komet for å bli (dertil påstand om at islam er en Skandinavisk religion). Vi kan vel med rett i alle fall slå fast at æreskulturen ikke bare er kommet til Norge og Europa, den har vokst seg sterkere år for år.
Med andre ord er det ikke lyse utsikter for en ny Deeyah de kommende årene.
Politisk har Deeyah dog klart å sette temaet på dagsorden. Kulturminister Hadia Tajik (Ap) sier i Klassekampen i dag at hun vil at ”flere jenter med minoritetsbakgrunn skal velge en kunstnerkarriere”.
Det vil vi og, men da må problemets røtter røskes opp, Tajik, som nok med iherdig innsats vil ta minst et par generasjoner. Grunnet det politiske sviket mot Norges nye jenter og kvinner.