Aagård mistet tydeligvis nattesøvnen av Jon Hustads kronikk i Aftenposten 2.januar i år, der Hustad påpekte at en kulturminister som ikke en gang er villig til å definere norsk kultur, ikke er godt nok. Derfor hadde vel også Hustad gitt kronikken overskriften ”Ikkje min kulturminister” (som vi alle vet, skriver Hustad på nynorsk). Det var bare en liten feilberegning Hustad gjorde her, som han også har innrømmet i senere debatt på NRK, nemlig at man ikke kan si slikt om en nyutnevnt statsråd, Hadia Tajik (Ap), som kan skilte med innvandrerbakgrunn og ikke minst, er muslim. Derfor ble debatten i høy grad redusert til et forsvar for Tajik. Bedre var det selvsagt ikke at hele debatten ble utløst av en FrP-er.
Den første reaksjonen fra Aagård kom 18.januar under tittelen ”Danskjävlar”, illustrert i rødt, hvitt og blått (Sverige har som kjent et anstrengt forhold til deler av dansk politikk og i tillegg er jo vi tidligere dansk koloni). Her har Aagård fått det for seg at Hustads kronikk handlet om ”hur illa han tyckte om Norges nya kulturminister Hadia Tajik. Hon är muslim och har anklagats för att vilja utrota kristendomen i Norge.” Deretter følger et frontalangrep på nynorsken, som etter Aagårds faktaorientering er et skriftspråk som ble konstruert av nasjonalistiske akademikere på 1800-tallet for å forankre den norske nasjonalfølelsen. (Nei, han hadde ikke fått med seg at Tajik benytter samme ”nasjonalistiske” skriftspråk). Så svinger Aagård innom forskningspolitikken overfor samene, der det visstnok ikke var det norske språk som var det sentrale, men tvangskristning og reiseforbud. Og allerede før nazismen ble Norge en av de mest ”rasemedvetna” europeiske landene, og under krigen utryddet vi jødene på grunn av vårt nazivennlige politi. Men til tross for at ”den norska kulturen skapades med blod och deportationer har den inte blivit särskilt livskraftig.”
I sum: Norge har ingen kultur, og den vi eventuelt har er ingenting å være stolt over, tvert om.
Så kunne jo ”svenskevitsen” vært over for denne gang, for kronikken fra Aagård fikk begrenset oppmerksomhet her på berget. I motsetning til i Sverige, der Aagårds artikkel har 6.969 ”likes”, og andre kastet seg på. Mats Kolmisoppi fra Helsingborgs Dagblad ber i Aftonbladet Aagård ta den som tas bør, og det er ikke nynorsk (ikke minst fordi Tajik skriver på nynorsk), men FrP – og ”de” skriver visst på bokmål, alle som én. Da rykket overdommer Aagård ut igjen og fastslår at han selvsagt vet at Tajik skriver nynorsk, det er derimot ”Jon Hustad och alla nationalistiska norrmän som vägrar acceptera en muslimsk kulturminister som borde få det bankat i huvudet gång på gång.”
Kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, så derimot paradokset til Aagård (hvit middelaldrende mann versus ung muslimsk kulturminister) og tok til motmæle mot ”svensk kulturimperialisme”, og hevdet at Aagård er en prøyssisk kommissær fra den svenske kolonimakten. Hvilket tydeligvis ga Aagård blod på tann.
Så da smalt han til igjen da, enda mer bombastisk (ja, det er faktisk mulig) enn forrige gang. Denne gangen er budskapet fra Aagård at vi skal ”kliv ner från barrikaderna”. Beskjeden fra overdommeren i Sverige er at den norske kulturdebatten ”skulle refuseras av svenska hatbloggar.” Og vittig nok: også denne artikkelen har 9.969 ”likes”. Denne gangen går Aagård rett til kjernen av hva han selv har tolket: Det er ingen kulturdebatt, det er en forkledd innvandringsdebatt. Her er Hustad ”yppersteprest i angtskirken”, og i Sverige kjenner de typen, sier Aagård:
Vi känner alla igen typen. I Sverige huserar de oftast på hatiska bloggar. I Norge är de en del av det rumsrena intellektuella etablissemanget.
Högerextremisterna och de konservativa nöjde sig med att häckla mig på internet, men norges trivsel-liberaler ryckte ut till attack.
Ett av ”angrepene” Aagård opplever, er fra BTs Sandvik (det andre gjelder Aslak Nores kommentar i VG under den presise tittelen: svensk kunnskapsløshet, men dog synes også Nore å tro at Hustads kronikk var et angrep på Hadia Tajik). Men til tross for at Aagård frikjenner nynorsken som den store fienden, så lever han ellers godt innenfor sin egen fortolkningsramme. Derav spørsmålet: ”Men låt oss säga att den radikala kampen förts heroiskt av nynorskans försvarare – var finns det motkulturella motståndet mot den neofascistiska kulturdebatten idag?”
Intet mindre. En tror knapt det er virkelig at dette står på trykk i Sveriges største avis – og det til tross for at jeg leser svenske aviser hver dag, og vet hvor, ja øh, mye rart som står der.
Og siden Aagård opplever seg angrepet, mener han at hans norske motdebattanter ikke vil diskutere hans egentlige formål, nemlig å stikke hull på boblen om at norsk kultur trues av en begrenset innvandring.
BTs Sandvik er uenig, og viser i Bt.no til ”svensk debattkultur”.
– Svaret hans sier mye om hva man tillater av svensk debattkultur. Den svenske elitedebatten avkrever at man holder vanskelige problemstillinger ute av diskusjonene. Man forestiller seg at uroen rundt et samfunn i endring opphører dersom man ikke snakker om det. Motstandere blir definert som ekstremister – eller neofascister, som Aagård kaller det. Se på konsekvensen – på hva som skjer i Sverige rundt fremveksten av Sverigedemokraterna, et parti langt til høyre for Frp, sier hun.
– Det bekrefter bare min oppfatning og kritikk av svensk debattklima.
Jeg er nå ikke så sikker på at Sandviks analyse av Sverigedemokraterna (SD), som langt til høyre for FrP, er helt riktig. For det første fordi det vi stort sett vet om SD kommer fra svenske medier, og fordi SD har en forhistorie de skal få slite med og er et parti i rask vekst. Dette innebærer at om SD er aldri så seriøs, så vil de antakelig i lang tid fremover finne en del ytterliggående personer i posisjoner.
Aagård forteller at redaksjonen i Aftonbladet har latt seg opprøre over den norske innvandringsdebatten.
– Jeg ville skrive en ekkel, ondsinnet og provoserende tekst og stikke hull på boblen om at det er så ømtålelige og viktige verdier i Norge. I redaksjonen har vi blitt opprørt over tonen i den norske debatten. Dette handler også mye om Norge. Hva er det som skulle kunne trues av en så begrenset innvandring som dere har?, spør Aagård.
Ifølge Aagård bør vi være mer selvkritiske i Norge, ikke minst etter Utøya:
– I Sverige ble man sjokkert over at toneleiet i debatten ikke forandret seg etter Utøya, og at man ikke ble mer selvkritisk rundt nasjonalisme, norskhet og norsk kultur. Det var ubehagelig å se debatten fortsette i samme spor. Iblant må man kanskje spørre seg hva verden går glipp av om norsk kultur skulle utryddes fra jordens overflate, sier Aagård.
Nei, det er ikke sikkert verden går glipp av noe som helst om norsk kultur utryddes fra jordens overflate. Men Norge går utvilsomt glipp av en hel del som vi ønsker å beholde, samtidig med at vi ønsker å videreutvikle norsk kultur til det beste for oss som bor her. Vi får bare håpe at Martin Aagård og hans like forblir i Sverige.