I 2011 gjaldt 53 prosent av alle voldssakene hos Statens barnehus Oslo, barn med minoritetsbakgrunn, melder VG Nett. Overrepresentasjonen bekymrer Statens barnehus:
– Vi er bekymret for overhyppigheten av voldssaker i familier med minoritetsbakgrunn slik det framtrer her hos oss, sier Astrid Johanne Pettersen, leder ved Statens barnehus Oslo.
Ved inngangen til 2012 var folketallet i Oslo totalt på 613 285 personer. Av disse var 181 343 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, som utgjør i underkant av 30 prosent (29,6) av Oslos befolkning. Av disse igjen har 53 753 personer (29,6 prosent) landbakgrunn fra EU etc. og 127 590 personer (70,4 prosent) fra Asia, Afrika etc.
Bekymret for omfanget
I sin årsmelding fra tidligere i år uttrykker barnehuset i Oslo en klar bekymring for omfanget, samtidig som de ønsker å initiere forskning og samarbeid med innvandrerorganisasjoner.
– Minoritetsbarn som kommer til oss forteller at de ofte blir slått med gjenstander. Barn forteller at de piskes med mobilladerledninger, blir slått med sleiver og sko. Noen av barna bærer arr på kroppen etter slagene, sier Astrid Johanne Pettersen, leder ved Statens barnehus Oslo.
Statens barnehus er et tilbud til voldsutsatte barn, men det er likevel kun de groveste sakene som er politianmeldt, som havner hos barnehuset.
– Det er en høy terskel for å komme inn til oss, uansett bakgrunn. Det gjelder i alle saker. I saker vi har hatt her på barnehuset som gjelder minoritetsbarn, ser vi ofte at vold brukes systematisk, gjentatt over tid, sier lederen.
Støttes av forskning
Hun understreker overfor VG at det er ikke bare er minoritetsforeldre som utøver denne type grov vold. Norske barn forteller om slag med flat hånd, knyttneve, slenging og sparking. Men det er færre etnisk norske barn som blir gjenstand for denne type grov vold, ifølge nordisk forskning:
– Norsk og svensk forskning viser at minoritetsbarn blir utsatt for både mer og grovere vold av sine foreldre, sier Carolina Øverlien, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og styreleder i Nordisk forening mot barnemishandel og omsorgssvikt (NFBO).
Rettferdiggjør volden
Vel så tragisk som volden, er at den også blir rettferdiggjort med kultur og religion:
– Mange mishandlede barn er lojale mot sine foreldre, men minoritetsbarn skiller seg ut. De forsøker å forklare og forstå sine foreldres handlinger med kulturforskjeller og religion, sier Øverlien.
Stigmatiseringsspøkelset
Men selv om fagfolk understreker at konsekvensene av volden er lik, uansett hvilken bakgrunn barnet har, så viser det seg at det ikke er like enkelt i praksis:
– Det finnes ingenting som rettferdiggjør vold mot barn, uansett hvorfor man kommer til Norge og hva slags bakgrunn man har, understreker Øverlien.
– Vi tenker at konsekvensen av vold ikke skiller på hensikten. Den er skadelig uansett. Barn blir like redde og like mye lei seg og på vakt. Dette er skadelig for barns utvikling, sier Pettersen.
Da det i mai i år ble avholdt en nordisk kongress med fokus på barnemishandling av minoritetsbarn, klaget fagfolk på det manglende fokuset på problematikken – og det synes å være stigmatiseringsspøkelset som ligger bak:
– Vi er bekymret for det vi ser i våre studier. Det er for lite fokus på dette. Noen mener det er for stigmatiserende å peke ut enkeltgrupper.
– Forskningen taler for seg, og vi skylder disse barna å ta tak i dette, selv om det kan være politisk ukorrekt, avslutter Øverlien.
Statlig rasisme
Alarmen fra Statens barnehus er betimelig. Allerede i 2005 betegnet vi myndighetens unnfallenhet over minoritetsbarn som statlig rasisme. Vi hevdet at ikke bare lukker myndighetene øynene, men også ørene. Den gang rettet vi skytset spesielt mot unnfallenheten overfor barn som sendes på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, ut fra rapporten Norske barn i utlandet (2004), der en av forklaringsvariablene var nettopp knyttet til ulik holdning til barneoppdragelse.
Men hva var svaret den gang? Jo, vi overdrev. Ja vel, gå så tilbake til 2004 og finn ut hvor mange ikke-vestlige innvandrere som var i Oslo den gangen. Da hadde vi kanskje kunne gjøre noe. Nå er omfanget større, og kostnadene for å få bukt med problemet er langt høyere. Så hva nå, har vi ikke råd?
Barnets beste begynner å ligne på en vits. Særlig hvis du har innvandrerbakgrunn. Det er bare å håpe at myndighetene og organisasjoner som har benektet problemene i årevis (eller rettere sagt: selvsagt har sistnevnte innrømmet at det et lite problem – hvis bare de får penger til å løse det) er skikkelig stolt av seg selv.