Rita Karlsen, HRS
Det er Aftenposten som har fanget opp at SSB har kommet med ny statistikk over befolkningen med innvandrerbakgrunn, som også er fordelt på Oslos bydeler. At denne statistikken avdekker at innvandringstilveksten er den høyeste noensinne har jeg kommentert tidligere, men denne gangen skal jeg konsentrere meg mer om bydelene i Oslo – og ikke minst hvordan SSBs presentasjoner kan bidra til å skape mer forvirring rundt tallene.
I Aftenposten er ”faktaboksene” vel så interessant som artikkelen. En har tittelen ”Flere fra Polen enn fra Afrika”, og der kan vi lese følgende (dette har Aftenposten hentet fra pressemeldingen til SSB):
Tallet på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge vokste med 54 200 i 2011, den høyeste tilveksten noensinne.
Ved årsskiftet var det 547 000 innvandrere og 108 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge.
1. januar 2012 bodde det 67 300 polske innvandrere i Norge. Fra Polen alene kommer det flere innvandrere enn fra hele Afrika.
Den nest største gruppen (34 800) er innvandrere fra Sverige.
Andre store grupper innvandrere er tyskere (23 700), litauere (22 700), irakere (21 800) og somaliere (21 000).
Flest fra Polen eller Afrika?
Aftenpostens faktaboks kan forvirre. La oss først ta overskrift ”Flere fra Polen enn fra Afrika”. Hvordan tolker du dette? Jeg vil anta at mange vil lese disse opplysningene som at det er flere i Norge med innvandrerbakgrunn fra Polen enn det er fra Afrika. Men det er det ikke, og det er heller ikke det som menes.
Det er 79 714 med bakgrunn fra Afrika, mens det er 72 103 fra Polen. Det som derimot menes er at det i løpet av 2011 kom flere fra Polen enn det kom fra Afrika, altså at tilveksten i 2011 var høyere fra Polen (med 11 613) enn fra Afrika (med 6 380). Denne tilveksten forsøkes (klønete) kommunisert ved ”1. januar 2012 bodde det 67 300 polske innvandrere i Norge. Fra Polen alene kommer det flere innvandrere enn fra hele Afrika.”
Som vi ser er det riktig at det kom flere fra Polen enn fra (hele) Afrika i løpet av 2011, når vi snakker tilvekst. Videre kan overstående tolkes til at befolkningen med polsk bakgrunn teller 67 300 personer. Men det er faktisk ikke det som står. Det som står er at det bor 67 300 (helt korrekt 67 339) innvandrede polakker i Norge, da norskfødte med polske foreldre ikke er tatt med. Til sammen teller befolkningen med polsk bakgrunn 72 103 personer per 1. januar 2012. Befolkningen som er innvandret fra Afrika teller 60 238, mens befolkningen med afrikansk bakgrunn altså teller 79 714.
Største grupper?
Deretter følger en spesifikasjon av hvilke store grupper innvandrere vi snakker om i Norge. Først kommer innvandrere fra Polen, deretter følger altså Sverige (34 800), tyskere (23 700), litauere (22 700), irakere (21 800) og somaliere (21 000).
Jeg vil anta at mange tolker dette dit hen at dette er de største gruppene med innvandrerbakgrunn i Norge. Men det er det altså ikke. Merk at det snakkes innvandrere, altså det som tidligere het 1.generasjon. Med andre ord er ikke 2.generasjon, som altså inngår i innvandrerbefolkningen, inkludert i disse gruppene. Samlet sett er da den polske gruppen med innvandrerbakgrunn høyest med 72.103, på andreplass følger svenskene med 36.578, på tredjeplass finner vi pakistanerne med 32.737, deretter følger somaliere (29.395), irakere (28.935), så kommer tyskere (25.683) og litauere (20.871).
Fordelt på bydeler
Aftenposten sitt poeng med artikkelen er å fortelle at for første gang får Oslo en bydel der innvandrerne er i flertall, da ved at Søndre Nordstrand passerer, eventuelt allerede har passert, 50 prosentgrensen. Dette samtidig med at nabobydelen (Nordstrand) har en innvandrerandel på 14,6 prosent, som er den laveste for hele Oslo. Akkurat sistnevnte bevitner at det er stor forskjell på bydelene i Oslo og innvandrerandel, men vi kan slå fast at tilveksten i innvandrerbefolkningen fortsetter i alle Oslos bydeler. Noe som henger sammen med at halvparten av Oslos befolkning vil innvandrerbakgrunn i 2040, ifølge SSBs nye befolkningsfremskrivning.
Her ser vi at Stovner, Alna og Grorud er de bydelene som antakelig innen kort tid vil være i samme situasjon som Søndre-Nordstrand.
Men har det så noen betydning?
Til Aftenposten sier Aziz Rehman, leder av mangfoldsutvalget og innvandrerforeningen på Mortensrud, at i utgangspunktet er mangfold en berikelse, men samtidig at det gir en del utfordringer. Han peker på språk og kommunikasjon som nøkkelfaktorer for god integrering.
– Norsk er fellesspråket. Alle må kunne språket. I tillegg er skolen viktig. Man må sørge for å ha nødvendige ressurser, slik at barna får et godt grunnlag fra starten av, sier han.
Men hvor de nødvendige ressursene skal komme fra, sies det intet om. Som kjent er Oslos kommunes økonomi under kraftig press, noe HRS dokumenterte i notatet ”Oslo kommune gjeldtynges” i 2011.
Still krav
I nabolaget til Rehman bor Ingrid Madslien, og hun har fulgt utviklingen over mange år, både som beboer, tidligere driftsstyreleder på Mortensrud skole og nå lagleder i Klemetsrud IL. Hun mener at utfordringen er den språklige fattigdommen når unger ikke går på SFO, men rett hjem, og ikke har tilgang til norsk barne-TV, men ser programmer fra hjemlandet. I tillegg påpeker hun en del innvandrergrupper velger ikke å ta så stor del i nærmiljøet som andre, hverken når det gjelder å delta i ungenes fritidsaktiviteter eller melde seg til verv i idrettslaget. Madslien påpeker at når Oslo nå er på vei dit Søndre Nordstrand er i dag, er det viktig å tørre å stille krav.
– Ungene må i barnehagen, på SFO og det må stilles krav om at man lærer seg ordentlig norsk. Jeg mener det er viktig å ta del i norsk kulturundervisning og ikke tenke på seg selv som så veldig spesiell. Alle mine tre barn har stått til konfirmasjon borgerlig, men de er med på skolens arrangement i kirken før jul. Det har med kulturen vår å gjøre, og jeg ville at de skulle være med skolen på besøk i en moské og en jødisk synagoge også, for å lære om det. Det er ikke farlig, sier Madslien.
Madslien har utvilsomt et poeng, men jeg tror likevel hun kommuniserer et hinder som ikke altfor mange politikere tør gripe fatt: nemlig spørsmålet om hva som er ”kulturen vår”?