Familiegjenforening

Når 34 blir 306

Somaliske flyktninger er de som henter flest til Norge på familieinnvandring, og det til tross for at det også er denne gruppen som har høyest andel avslag. Når en kommune vedtar å bosette en viss andel flyktning er dette tallet gjerne stipulert ut fra hva den samme kommunen mener de har kapasitet til. Men så kommer familieinnvandringen.

Rita Karlsen, HRS

I 2011 fikk 1.331 somaliere opphold i Norge som familieinnvandrere, etter søknad fra 654 somaliere bosatt i Norge. I 2010 var det 685 personer som ble gjenforent med 443 somaliere i Norge, ifølge Aftenposten.no.

Tallene forteller at i snitt i 2011 ble herboende somalier familiegjenforent med i overkant av to fra Somalia. Videre tilsier tallene en økning på 646 personer av familiegjenforente på ett år, mens det var 211 flere som søkte familiegjenforening i 2011 enn i 2010. I 2010 var det i snitt 1,5 som kom på familiegjenforening med herboende somalier. Med andre ord kommer det flere på familiegjenforening per søknad i 2011 enn i 2010.

34 blir 306

Det er store forskjeller på hvem som kommer på familieinnvandring. Flest saker om familiegjenforening i 2011 kom fra somaliere, og i Aftenposten heter det at ”de aller fleste som hentes hit fra Somalia er barn, resten er ektefeller eller samboere,” selv om jeg her må legge til at jeg vil anta andelen samboere ikke akkurat topper noen statistikk. Neste på familieinnvandringstoppen er Thailand og Filippinene, men disse skiller seg fra blant annet somalierne ved at de som oftest er gift med en norsk borger. (Det heter for øvrig i Aftenposten ”eller kommer som au pair,” men jeg betviler at au pairer i Norge oppfyller forsørgelseskravet til familiegjenforening). Derimot sies det noe interessant: disse trenger ikke bosetting i kommunene. Med andre ord er de ”selvforsørgende” eller rettere sagt: blir forsørget inntil de eventuelt kan forsørge seg selv.

Som nevnt over var det i 2011 i snitt i overkant av to familiegjenforente per søknad, men ifølge Aftenposten blir de fleste somaliere gjenforent med ett familiemedlem. Men så følger det: ”Men en god del søker om å få hit langt flere.” Hva som er ”en god del” til forskjell fra ”de fleste” oppgis ikke, men det er uten tvil store forskjeller da det eksemplifiseres med at 34 herboende somaliere hentet åtte familiemedlemmer hver i Somalia, til sammen 170 personer.

Jeg vet ikke om dette er ønsketekning fra Aftenpostens side, men hvis 34 personer henter åtte personer hver, hentes til sammen 272 personer (ikke 170). Da har de opprinnelige 34 blitt 306 personer. Videre heter det at fire somaliere hentet ni slektninger, altså til sammen hentet disse fire 36 personer, mens én somalier i Norge ble gjenforent med 11 familiemedlemmer.

Det som dette utvilsomt forteller er at når kommunene tilbyr seg å bosette en viss andel flyktninger, kan vi være nokså sikre på at dette tallet raskt kan forbli langt høyere.

Familieporten

Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI) sin årsrapport er det familiegjenforeningssøknader som er deres største søknadsbunken. I 2011 behandlet UDI 98.100 søknader (i tillegg til at både politiet og utenriksstasjonene behandlet en rekke søknader) og herav utgjorde familieinnvandring 25.100 søknader, dvs. i underkant av 26 prosent. Til sammenligning var det 12.200 saker (i overkant av 12 prosent) som gjaldt asyl/beskyttelse.

Dette tilsier at det fortsatt er familiegjenforening som er den enkleste veien til permanent opphold i Norge, hvis du kommer utenfor Norden eller et ikke-EU/EØS-land. Fra sistnevnte kom det 53.000 til Norge i 2011, enten for å arbeide, studere eller bo sammen med familien, mens førstnevnte, nordiske borgere, verken trenger å søke eller å registrere seg for å oppholde seg i Norge (så disse innbefattes ikke i UDIs statistikk).

Men det er forskjell på landene hva gjelder andelen avslag på familiegjenforening. Mens ni av ti søkere fra Nord- og Sør-Amerika fikk godkjent familieinnvandringen, har Afrika, Midtøsten og Sør- og Sentral-Asia større mulighet for avslag. I snitt ble 55 prosent av disse innvilget familieinnvandring.

Avslagsgrunner

Den vanligste grunnen for avslag er at herboende ikke oppfyller kravet om forsørgelse, men det er forskjeller mellom de ulike landene. For eksempel når det gjelder Somalia har herboende som oftest selv fått opphold som flyktning. I tillegg er det flest barn det søkes familiegjenforening med, nærmere 60 prosent av familiegjenforeningene omhandlet barn og godkjenningsprosenten var også høyere for barn enn for voksne.

Men på grunn av det innstrammede forsørgelseskravet (inntektskrav), som ble innført i 2010, er det også blitt flere avslag, noe som rammer en del flyktninggrupper hardest. I 2010 økte andelen avslag med seks prosentpoeng i forhold til 2009 (det fremkommer ikke fra UDI hva tallene er for 2011). Det heter videre at det i tillegg var flere avslagsgrunner og problemstillinger som var mer aktuelle for enkelte land enn for andre. Disse kommer gjerne i tillegg til at inntektskravet ikke var oppfylt. Dette handler blant annet om 4-årsregelen (innvandrere som har stiftet familie etter ankomst til Norge, må ha jobbet eller studert i fire år før familien kan komme på familieinnvandring), manglende identitetsdokumenter på familierelasjonen eller falske papirer (typisk problem for Afrika og deler av Asia), proforma ekteskap (her fremheves Somalia, Marokko og Tyrkia), i tillegg til strengere krav for fosterbarn og søsken over 18 år.

Ifølge Aftenposten er det somaliske flyktninger i Norge som har høyest avslagsandel, med 51 prosent positive svar mot gjennomsnittet på 73 prosent. Det som vi skjønner ut fra disse tallene er at til tross for høy avslagsprosent ligger de fortsatt på familieinnvandringstoppen. Det høye avslaget forteller også at mange somalierne i Norge ikke evner selv å forsørge de (eventuelle) familiemedlemmer som ønsker seg hit.

Bosettingsproblematikk

Når en kommune tar imot 34 flyktninger har de utvilsomt tatt høyde for at andelen personer kan bli noe høyere, men jeg betviler at det tas høyde for at de 34 på kort tid kan bli 306. Utfordringen er at det per i dag vil være umulig å forutse, og derfor kan det også være at mange kommuner kvier seg. Ikke fordi de ikke ønsker personene i seg selv, men fordi kommunen ikke har mottakskapasitet.

Nina Gran, spesialrådgiver i KS (Kommunenes Sentralforbund), forteller til Aftenposten at de ikke har full oversikt over hvor mange kommuner som sliter med å bosette flyktningene. Men de vet at mange sliter med å skaffe boliger, og at familieinnvandring skaper et ekstra press på kommunene. Ifølge Gran merker små kommuner presset mest, da de kanskje har bosatt fire, som raskt blir flere.

Ubah Abduqadir, som selv har somalisk bakgrunn, og er nestleder i Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), forteller til Aftenposten at hun er bekymret. Hun mener integrering av flyktningene avhenger av familiebakgrunn, hvordan de er villige til å akseptere et liv i et fremmed land, og om det offentlige er godt nok rustet til å ta i mot folk som har vært i krig og som er analfabeter. Hun tror ikke alle kommuner er rustet til å ta imot familier og barn som ikke har ferdigheter til å tilpasse seg et liv her.

Abduqadir mener kommunene bør kartlegge somaliernes behov, hva de trenger for å være en ressurs for seg selv og samfunnet.

– Hvis samfunnet møter dem med plikt til å bli en del av fellesskapet, vil integreringen gå mye enklere, sier Abduqadir.

Noen slik bekymring deles ikke av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som er ansvarlig for bosetting av flyktninger i kommunene. Assisterende regiondirektør Bente Blytt i IMDi Vest sier at det ikke byr på problemer å bosette flyktninger selv om de gjennom familieinnvandring henter hit mange slektninger fra hjemlandet.

Fellesskap

Aftenposten har også besøkt Caramel Bazaar, et nytt kjøpesenter spesielt tilpasset somaliere, som ligger på Grønland i Oslo. Her møter de kameratene Mohammed Usman Farah (39) og Abdul Mohamed (39). Farah er blant somalierne som har fått asyl i Norge, og deretter fått innvilget familiegjenforening. Han kom til Norge som 22-åring i 1994. Han kjenner mange som er i hans situasjon, da de fleste asylsøkere fra Somalia har familie fra før. Han kjenner også til at enkelte har problemer med å oppfylle kravene til bolig og inntekt.

Verken Farah eller Mohamad er overrasket over at Somalia er på topp over gruppene som fikk innvilget flest familiegjenforeningstillatelser i fjor. Selv har de merket at den somaliske befolkningen i Oslo vokser, hvilket Farah mener er bra, for jo flere de blir, jo lettere er det for somalierne å få selvtillit, bli integrert og engasjere seg i samfunnet.

– Det er dette senteret et godt eksempel på. De fleste som kommer hit jobber, slik som oss, sier Farah.


Jeg har ingen problemer med å forstå at somaliere i Norge, eller andre innvandringsgrupper for den saks skyld, danner egne fellesskap, men hvorvidt det er god integrering, i betydningen å ta del i og videreutvikle et samfunns fellesskap, er jeg mer i tvil om. Utfordringen, som vi dessverre ser nok av eksempler på, også med det somalisktilpassede kjøpesenteret, er at det ikke er fellesarenaer i samfunnet det først og fremst satses på, men særgrupper. Så her er jeg mer enig med Abduqadir, at samfunnet må møte ulike grupper med en plikt om å ta del i samfunnet, og det hadde jo vært interessant å gjennomføre Abduqadir idé om å kartlegge somalierens behov, altså hva de selv mener må til for å være en ressurs for seg selv og samfunnet. Derimot ligger antakelig den største utfordringen i innvandringshastigheten fra et land som Somalia. Men det er det som kjent ikke legitimt å snakke om.