Hege Storhaug, HRS
Noen debatter i årenes løp husker man langt bedre enn andre. En av dem jeg husker aller best var mellom ledelsen i Muslimsk studentsamfunn (MSS), anført av talspersonen den gang Bushra Ishaq, og meg i Aftenposten og Morgenbladet i 2007 etter utgivelsen av Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme.
Det begynte på det sedvanlige nivået med å stemple meg som ”ekstremist”, først og fremst fordi jeg mener at hijab ikke hører hjemme på barn. Altså det samme som Kristin Halvorsen mener i dag. Jeg grublet raskt på hvordan jeg skulle utfordre MSS-damene, og mente at jeg kom frem til en genial løsning: jeg skulle i mitt tilsvar utfordre dem på faktiske og dokumenterbare synspunkter til Minhaj, for så å dreie spørsmålene over på hverdagslige forhold, altså mulige konsekvenser av å følge islam ord for ord.
Jeg skrev:
”Til sosiale og religiøse forhold på norsk jord i dag er spørsmålene: Forsvarer dere hijab på småjenter? Mener dere at jenter og gutter i tenårene – som ikke er i familie – kan delta sammen i fritidsaktiviteter? Hva er deres holdning til at muslimske jenter gifter seg med ikke-muslimer? Hva mener dere om at muslimske gutter gifter seg med eksempelvis en buddhistisk eller ateistisk jente? Er det greit at en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn? Forsvarer dere at kvinnen er underlagt en lydighetsplikt overfor ektemannen – eller kan denne sharialoven vrakes?”
Jeg fikk raskt svar. De svarte ikke, men inviterte til dialog:
”Vi er ingen småjenter, men oppegående muslimske kvinner som jobber for retten til selvbestemmelse og frihet til å realisere seg selv som et selvstendig individ. Med aktører som Storhaug som ønsker å pålegge muslimske kvinner restriksjoner om hvordan vi bør kle oss, trues vår frihet. Om vi går med hodeplagg eller perler, spiller ingen rolle så lenge vi ivaretar våre plikter som gode samfunnsborgere. Istedenfor å internalisere fordommer mot en del norske borgere, inviterer vi Storhaug til dialog!”
Jeg gjentok i et nytt innlegg svært kort de sentrale spørsmålene:
”Mariam Javed og Bushra Ishaq kalte meg «ekstrem» (1. november). Jeg svarte med å stille dem noen sentrale spørsmål (5. november). De svarer (8. november) med å kalle meg «paradoksal feminist», og sier de inviterer meg til dialog.
Men de svarer ikke på noen av mine spørsmål. Jeg spør igjen: Forsvarer dere hijab på småjenter? Mener dere at jenter og gutter i tenårene kan delta sammen i fritidsaktiviteter? Er det greit at muslimske jenter gifter seg med ikke-muslimer, og at muslimske gutter gifter seg med en buddhist eller ateist? Er det greit at en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn? Skal kvinnen adlyde ektemannen – eller kan denne sharialoven vrakes?”
Spent ventet jeg på svar. Og det kom. Mine spørsmål var irrelevante:
”Etter vårt innlegg 2. november om velintegrerte praktiserende muslimer, har Hege Storhaug vist en usaklig fremtreden.
Hun demonstrerer manglende evne til forståelse av at det i et demokratisk samfunn må eksistere en betydelig grad av individuell frihet, deriblant religionsfrihet. Det er svært oppsiktsvekkende at en menneskerettighetsforkjemper motarbeider dette. De spørsmål Storhaug stiller, er totalt irrelevante når det gjelder integrering og norsk lov. Muslimer har, som alle andre, friheten til å bestemme sine egne fritidsaktiviteter og klesstil i et liberalt samfunn. Dermed ønsker vi ikke å føre en ukonstruktiv debatt på Storhaugs premisser. Når enkeltindividets rett til selvstendige valg ivaretas og tvang ikke foreligger, kan man praktisere sin tro slik man ønsker, så lenge man selvsagt overholder sine borgerlige plikter. Dette er grunnleggende menneskerettigheter som vi har forsvart flere ganger.
Jeg fikk altså ikke konkrete svar. Men noe oppsiktsvekkende skjedde: MSS-damene flyttet debatten til Morgenbladet, og fortsatte i samme stil: jeg er totalt kunnskapsløs, mens selv er de velinformerte:
”Islam frigjorde kvinnen lenge før vestlige ideologier ga rom for kvinner. Religionen bærer preg av feminisme, menneskerettigheter og velferdsgoder for kvinner. Med retten til et selvstendig samfunnsengasjement, egen inntekt, arv og ikke minst retten til å være religiøs leder, viser islam til en frigjort kvinne. Det er illustrerende at profetens kone Khadija var en forretningskvinne, og profeten var hennes ansatt.”
Påstandene her trenger ingen kommentar. Igjen etterlyser de dialog: ”Snakk med oss, Storhaug!” – altså etter at de ikke ville besvare ganske enkle spørsmål i Aftenposten.
Jeg svarte dem ved å påpeke MSS’ flørting med ytterliggående krefter, for så å repetere spørsmålene fra Aftenposten:
I Aftenposten nylig har MSS hatt tre muligheter til å svare på konkrete verdispørsmål. Det ville de ikke. De flyttet i stedet debatten til Morgenbladet. Mine spørsmål til MSS var disse: Forsvarer dere hijab på småjenter? Kan jenter og gutter i tenårene delta sammen i fritidsaktiviteter? Kan muslimske jenter gifte seg med ikke-muslimer? Kan muslimske gutter gifte seg med eksempelvis en buddhistisk eller ateistisk jente? Er det greit at en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn? Forsvarer dere at kvinnen er underlagt en lydighetsplikt overfor ektemannen?
Nå er det altså fjerde gangen de er oppfordret. Og endelig svarte de! Jeg ble nesten målløs: mine spørsmål er diskriminerende påstås det.
Hege Storhaugs spørsmål er diskriminerende, i den forstand at de forlanger ikke-religiøse svar. Ettersom vi er troende muslimer er det umulig for oss å svare, uten å bekrefte Storhaugs fordommer.
Dette nivået gjør altså Norge ”litt større” hver gang Ishaq og co er på banen i det offentlige rommet. Mener en av de mest sentrale i Norges største abonnementsavis. Større på hvilken måte, unders jeg. Og burde ikke tanker vært strukket litt lengre, eller vært tenkt litt mer «ferdig», som Åmås påpeker, før man vinner landets gjeveste ytringsfrihetspris?