Eksterne skribenter

Debatt i Italia? Ikke ennå.

Italia er landet hvor avdøde Oriana Fallaci ble tiltalt for å ha snakket ut om islam; innen dets grenser ligger Vatikanet, hvis statsoverhode ble en skyteskive for muslimsk vrede da han i et foredrag siterte en obskur bysantinsk keisers bemerkninger om Muhammeds religion. Men som Angelo Pezzana peker på i denne artikkelen for rights.no, har nasjonens stadige islamisering ikke ført til debatter i parlamentet, meningsmålinger på tv eller kommentarer i avisene – ikke, i hvert fall, før 20. desember, da det i Italias ledende avis sto en meget provoserende og banebrytende leder om temaet som ble skrevet av en av landets mest respekterte og innflytelsesrike venstremenn. Men som Pezzana beskriver, klarte selv ikke dette å sette i gang den debatten Italia så desperat trenger.

Av Angelo Pezzana for HRS

Italia blir nå gradvis en del av Eurabia – men ikke let etter statistikker som viser hva italienere forventer av fremtiden. Slike meningsmålinger eksisterer ikke. Og dersom de fantes, så hadde de fleste svarene mest sannsynlig blitt ”vet ikke”. Ikke fordi italienere ikke vet hva de synes om situasjonen – men fordi de ikke vet noe om situasjonen.

”Fremtiden?” ville de si. ”Hvilken fremtid? Gjelder det at vi må komme oss ut av den økonomiske krisen helskinnet? Nei? I så tilfellet skjønner vi ikke spørsmålet.”

Skulle vi da prøve å klargjøre at fremtiden vi snakker om handler om selv landets fremtid – dvs at vi snakker om hvorvidt landet vil fortsette å være preget av en liberal, demokratisk vestlig sivilisasjon – ville de bare stille seg spørrende til spørsmålet. De vet jo om innvandring – særlig om ulovlig innvandring – ettersom de regelmessig kan se tv-bilder av båter fra Libya som når land på den sicilianske kysten. Men disse er de eneste innvandrerne italienere flest vet om. Nevner man den kraftige økningen av Italias muslimske befolkning – som vokser så hurtig at innen 2050 vil landet mest sannsynlig befinner seg i en situasjon hvor muslimer er i majoriteten – så ville italienere flest sikkert anta at slike forutsigelser høres ut som noe som hører hjemme i en sciencefiction film, samt f.eks. spekulasjoner om hvorvidt UFOer eksisterer eller ikke.

Ønsker man bevis, så les f.eks. dette: den 20. desember sto det i Corriere della Sera, som er Italias største og mest prestisjetunge avis, en leder. Jeg bør understreke at ledere i Corriere della Sera som regel ikke bare representer skribentens mening, men også avisens standpunkt. Denne lederens tittel virket ganske rimelig, og til óg med nesten aseptisk: ”Integreringen av muslimer”. Den ble skrevet av Giovanni Sartori, en av Italias mest fremstående politiske kommentatorer og en skikkelse som regelmessig gis den viktige plassen på avisens forside – den plassen som vies ledere som uttrykker avisens egne synspunkter om store saker. Sartori har vært professor, ikke bare ved universitetet i Firenze, men også ved Yale, Stanford og Harvard; men lesere som antok pga lederens tittel at den skulle være en tørr akademisk analyse måtte ha blitt litt sjokkert av dens innhold.

Hvorfor er det tilfellet? Fordi aldri før hadde en italiensk politisk analytiker som tilhører venstrefløyen – og det er akkurat hva Sartori gjør – skrevet en så sterk og kompromissløs vurdering av islam, en vurdering som med god grunn kunne beskrives som enda mer antagonistisk mot den religionen som helhet enn selv Oriana Fallaci. Når det gjelder innvandringsspørsmålet, tilbød Sartori et utvetydig og gjennomgående ”nei”. Mot slutten av artikkelen skriver han som følger: ”Det å ikke ta spørsmålet om integrering, om italianisering, på alvor, er å være uvitende, og å ta en svær risiko man ikke burde ta.”

Hva er det som Sartori påstår? For det ene hevder han at det å være ”fremmedfiendtlig” ikke er verre enn å være ”fremmedelskende” – at det faktisk ikke finnes en betydelig forskjell mellom de to holdningene, og at det derfor ikke er noe galt med å være ”fremmedfiendtlig”. Han tror også at de som leder veien i å ønske muslimske innvandrere velkommen i Italia er den katolske kirken og den politiske venstresiden. Noe ironisk beskriver han kirkens stilling som «nådig» (misericordiosa); samtidig beskylder han venstresiden for å holde en ”politisk korrekt” linje – selv om den overhodet ikke kan gjøre redd for denne linjen.

Sartori klargjør sitt synspunkt ved å si at dette ikke er ”et spørsmål om hvitt, svart og gult,” ikke et spørsmål ”om hudfarge”, men at det heller handler om ”islams evne til å integrere seg selv”. Han forsvarer sin dype tvil angående denne problemstillingen ved å nevne et betydelig historisk faktum – nemlig, at helt siden 630 E.K. har islam aldri integrert seg med suksess i ikke-muslimske samfunn. Ifølge Sartori er hovedeksemplet India, ”hvor Allahs armeer kom tidlig på 1500-tallet og etablerte Mogulriket, som dominerte hele landet i to århundre.”

Så skifter Sartori fokuset til situasjonen i dagens Europa. «England og Frankrike har engasjert seg fullt og helt i denne saken, men befinner seg nå i en situasjon hvor tredje- generasjons unge muslimer er mer aggressive og mer fordervede enn noensinne,” skriver han. Og han tilbyr en interessant sammenligning: «Dette har vært overraskende, fordi kineserne, japanerne og inderne blir giftet bort i Vesten uten problemer, selv om de klarer å beholde sine respektive kulturelle og religiøse identiteter. Men til forskjell er islam ikke er en religion som er begrenset til hjemmet; den er heller en inntrengende teokratisk monoteisme som har våknet opp igjen etter en lang periode med stagnasjon og som er stadig mer og mer opphisset.”

Først trodde jeg at Sartoris artikkel ville bli en øyeåpner for hele Italia. Aldri før hadde noen på venstresiden kommet med en så sterk kritikk på den snillismen som konsekvent har preget nasjonens politikk ift islams snikinvasjon av Italia. Under det velvillige, og fundamentalt positive, blikket av Vatikanet — som tross alt fremdeles ser på islam som en alliert mot kirkens største fiende, nemlig modernitet – har alle italienske regjeringer vært preget av en felles blindhet, og nektet å forholde seg åpenbart til faktumet “Eurabia”. Aldri en parlamentarisk debatt, aldri meningsmålinger på tv, aldri en analyse i avisene. Men nå trodde jeg at Sartoris torpedo endelig – endelig! – ville antenne Eurabia-spørsmålet.

Men – nei, da. Det var ikke bare tilfellet at lederen ikke påvirket Italia som jeg hadde forventet. Tvert imot; Sartoris leder ble fullstendig ignorert av alle de nasjonale media. Ja, alle – selv om den hadde blitt publisert i den viktigste avisen i hele landet. Kort sagt, fortsetter Italia å sove (for å låne en metafor fra Bruce Bawers profetiske Sov Sødt, Europa). Det italienske folket holdes dessverre i mørket ift hva som er i vente. Selv når alarmen lyder fra venstresiden, er resultatet det samme – ingenting.

Det er som om avgrunnen som ligger foran oss ikke fantes i det hele tatt.

Oversatt fra italiensk av Bruce Bawer