Kvinners umenneskelighet overfor kvinner: heltemot er vårt eneste alternativ
Av Phyllis Chesler
Tidlig på 1990-tallet startet den finske forskeren Kaj Borkqvist å publisere sine funn i forhold til skjult eller “indirekte aggresjon” blant jenter. Andre forskere rundt om i verden dupliserte disse funnene. Den Andre Bølgen av feministiske bevegelser i Europa og Nord-Amerika, som allerede hadde uttrykt det utopiske synet om at jenter og kvinner er moralsk bedre enn menn – mer medfølende, mer fredelige – ville ikke vite av det.
Antifeminister (og feminister i Den Tredje Bølgen) trodde at kvinner, inkludert feminister, er tisper som ville stjele en annen kvinnes jobb eller ektemann uten å se seg tilbake. Jeg var uenig i dette syrlige synet, men forsto jo også at kvinner ikke alltid behandler hverandre som medsøstere – eller heller, at de faktisk gjør det, men at vår kjære søsterlighet også har en mørk og farlig side ved seg.
Jeg begynte å forske på dette temaet for tretti år siden. I feministiske kretser ble min forskning betraktet som politisk ukorrekt. Troen på at kvinner er “bedre” enn menn, mer medfølende, mer samarbeidsvillige, mer moralske, var seiglivet. Mine allierte i Den Andre Bølgen ”måtte” tro på dette. Men sannheten er mer komplisert. Som menn, er kvinner like nær apene som engler; de kan være både grusomme og snille. Å forvente at alle kvinner skal være søte og yndige er latterlig. Og å fordømme kvinner for å være ufullkommen – menneskelig – er like tåpelig, og til og med farlig.
Dermed kan jenter og kvinner, som jeg dokumenterte i boka mi, Woman’s Inhumanity to Woman, være predisponert for, så vel som sosialisert til, å konkurrere hovedsakelig mot andre jenter og kvinner. I tillegg er deres metoder ”indirekte aggressive”: de bakvasker, sladrer og utstøter andre jenter og kvinner, ofte med alvorlige og livslange konsekvenser. Livslang kvinnelig konformitet skyldes eksempelvis i stor grad de traumatiserende virkningene av å ha blitt bagatellisert, straffet og avvist av voksne kvinner og av andre småjenter.
Fordi aggresjon mellom kvinner vanligvis ikke er like dramatisk eller synlig som vold mellom menn, har det ikke fått mye oppmerksomhet. Dette har nå endret seg. Aggresjonen mellom kvinner har blitt langt mer brutal og synlig. Dette er klart tilfellet i utviklingsland – og særlig i muslimske land – men også i Vesten. Her i Vesten saboterer voksne mødre sine tenårings døtres konkurrenter i cheerleading-konkurranser (heiagjengsledere). Kvinnelige studenter bruker fysisk vold mot hverandre og går til samlet angrep mot sine kvinnelige lærere. Og noe av det verste; kvinner som angriper gravide kvinner og skjærer ut deres fostre for å kunne beholde de som sine egne.
I utviklingsland og muslimske land, kjemper medkoner, medkonkubiner, koner og elskerinner med hverandre verbalt, psykologisk og fysisk – ofte med døden til følge. Dette gjør også svigermødre og svigerdøtre, særlig i India. Over hele verden er kvinner medskyldige i æresdrapene på sine kvinnelige familiemedlemmer. Til og med i Nord-Amerika har flere mødre, etter at deres døtre rømte hjemmefra fordi de visste de var i livsfare, overtalt dem til å komme hjem igjen, hvorpå deres ektemenn og sønner (jentenes fedre og brødre) ved første anledning har drept dem fordi de er blitt ”for vestlige”. Noen ganger er mødre i tillegg fysisk involvert i æresdrapene på sine egne døtre.
Kvinnelige selvmordsbombere har ofte andre kvinner og barn som sine mål. De kan stå rett ved siden av dem og blåser seg selv i luften. Ofte ”plasserer” eldre kvinner unge jenter i bordeller og banker dem opp for å knekke deres mot og håp om å flykte. Den svært vakre Isoke Aikpitanyi ble, uten å være klar over det, fraktet fra Nigeria til Italia. På et nylig G8-møte i Roma, beskrev hun måten hun ble behandlet på både menn og kvinner – men hun gråt da hun snakket om rollen kvinnene hadde spilt. Hennes vitneutsagn var utrolig veltalende og rørende. Og la oss heller ikke glemme at det hovedsakelig er kvinner som gjennomfører kjønnslemlestelse av jenter.
Jeg vet: Menn vil ikke gifte seg med jenter som ikke er lemlestet og dette vil dømme jentene til et liv i fattigdom og prostitusjon, en skjebne ingen mor ønsker for sin datter.
Kvinnelige konformister blir belønnet, deres liv blir tryggere. Som den helt dekkede saudiske prinsessen Jawaher bint Jalawi sier, hun må ha og vil ikke kvitte seg av den mannlige ”vokteren” som ledsager henne overalt. Hun insisterer på at bare han vet hva som er best for henne. Prinsessen har lansert en kampanje som heter ”Min vokter vet hva som er best for meg”.
Prinsessens ståsted er et perfekt eksempel på at en fange frykter lyset og blir tynget av svimmelhet (vertigo) først når hun forlater fangehullet. Det er også et eksempel på den måten kvinner internaliserer kjønnsdiskriminering på og prøver å opprettholde status quo.
Vi ser et lignende fenomen i det nyetablerte kvinnelige shariapolitiet i Indonesia. Disse humorløse og arrogante damene reiser rundt omkring i Bandeh Aceh og gir reprimander til andre kvinner for å bruke klær som de mener er ”for ettersittende” – men disse morske damene har også tillatelse til å irettesette menn som ikke ber på de riktige tidspunktene.
Er alt som foregår rundt disse temaene bare triste saker? Absolutt ikke. Kvinner, som menn, kan kvinner vise heroisk motstand. Eksempelvis har den nigerianskfødte Aikpitanyi etablert et krisesenter for kvinner i Italia som, på samme måte som henne, er offer for trafficking. I disse dager vitner den tapre moren til Tulay Goren, som ble æresdrept, mot sin ektemann og hans brødre i en rettssal i London.
6. november 1990 kjørte 40 tapre saudiske kvinner sine biler gjennom Riyadh, landets hovedstad, for å kreve sine rett til å kjøre bil. De ble raskt anholdt, deres pass ble beslaglagt, og de ble sagt opp fra jobbene sine. På 19. årsdagen for denne hendelsen lanserte saudiske kvinneaktivister, med den kjente aktivisten og journalisten Wajeha al Huwaider i spissen, den såkalte svartbåndskampanjen (Black Ribbons Campaign). De ønsker å bevege seg fritt rundt omkring i verden, uten en mannlig vokter. Al Huwaider jobber for at den såkalte mahramloven (”vaktloven”), som krever at kvinner må få et mannlig familiemedlems godkjenning for nesten alt de foretar seg, skal bli opphevet. Hun forlanger også at saudiske kvinner skal bli behandlet som likeverdige statsborgere; at de får tillatelse til å reise, kjøre bil, få foreldreretten, arbeide, studere osv., akkurat som menn. De saudiske kvinnene kommer ikke til å ta av sine sorte bånd før de kan nyte sine rettigheter som en voksen borger.
Al Huwaider ber om at vi alle bruker svarte bånd fra og med 6. november. Det gjør jeg. Når alt kommer til alt; heltemot – og å støtte helter – er vårt eneste alternativ.
_ _ _
Dr. Phyllis Chesler er professor emerita i psykologi og har skrevet 13 bøker, bl.a. ”Women and Madness”, ”The New Anti-Semitism” og Women’s Inhumanity to Women”, sistnevnte nylig utgitt på nytt med en ny innledning. Chesler kan nås via sin webside .
Transleted by Bruce Bawer.