Ufrivillige ekteskap

Barnebruder: I strid med våre verdier

Muslimske jenter i alderen 14 – 16 år giftes bort i Danmark, slår statsråd Karen Jespersen og rådmann Jane Jegind i Odense fast. Lokale imamer står for vielsene. De mener praksisen er et bevis på at parallelle samfunn har etablert seg i landet. Jespersen varsler et kraftig oppgjør med denne kriminaliteten, som kalles ”dagligstue-ekteskap” ettersom de ikke registreres hos myndighetene. Omfanget skal registreres, og regjeringen vil finne tiltak for å stanse praksisen.

HRS har fått tillatelse til å publisere innlegget i Nordjyske Stiftstidende 15. september i sin helhet:

Av Jane Jegind, rådmand i Odense og Karen Jespersen, velfærdsminister

Der er helt unge piger i alderen 14-16 år med muslimsk baggrund, som bliver gift.Forleden var det den 16-årige Mariam fra Vollsmose i Odense, som blev muslimsk viet til en 22-årig ung mand med indvandrerbaggrund.

Det er en lokal imam, som står for vielsen.

Ifølge Mariam og hendes veninder, som TV 2 talte med, er det almindeligt, at piger helt ned til 14 år bliver gift. Miriam kendte endda en veninde, som var 14 og skulle have barn. Det er givetvis helt almindeligt i den kultur, som nogle muslimske familier kommer fra. Men det er ikke acceptabelt her i landet.

Det er tværtimod endnu et tegn på de parallelkulturer, som er opstået rundt omkring i Danmark, og som vi må gøre konsekvent op med. En del af sådanne parallelsamfund kan være mandens dominans over kvinden, hvor barnebrude kan være et element.

Vi mener ikke, at man som 14-årig er i besiddelse af den tilstrækkelige modenhed og livserfaring til, at man bør indgå et ægteskab. Heller ikke selv om det halvstore barn selv mener, at hun gør det frivilligt. Det er én af grundene til, at vi i Danmark kun undtagelsesvist tillader ægteskab mellem personer, der ikke er myndige. I dag kan vi af statistikkerne heldigvis se, at rigtig mange unge kvindelige efterkommere får en uddannelse. Derfor er det også utrolig vigtigt, at disse store piger og unge kvinder ikke presses ind i et ægteskab uden at opnå den selvstændighed i forhold til manden, som uddannelse kan give dem. Også for samfundet og integrationen som helhed er det vigtigt. Vi skal ikke have reproduceret det mønster, at kvinder med indvandrerbaggrund presses af familie og bekendte til at holde sig hjemme og væk fra samfundslivet.

Flere af de store piger eller helt unge kvinder med muslimsk baggrund bliver gift af en imam i de såkaldte dagligstueægteskaber. Disse ægteskaber er ikke registreret hos nogen myndighed noget sted, og de er i formel dansk forstand ikke gyldige. Men det er de jo for de muslimske familier. Det er højest tvivlsomt, hvem der i disse situationer varetager kvindens rettigheder. Selv om det officielle Danmark ikke registrerer og kender til disse ægteskaber udgør de et problem, vi ikke bare kan tillade os at lukke øjnene for. Vi skal som politikere ikke bare tro, at disse kvinders rettigheder til at sige fra over for tvang og pres i forhold til giftemål er sikret med 24-årsreglen.